En god dag og Snickers kuler

  • 20.10.2017 - 23:17

Etter innleggelse av Piccline og en hel dag på sykehuset i går, er formen overraskende bra hos Viktoria. Dette er et mønster som begynner å bli rimelig tydelig nå, væske i.v i flere dager gir bedre form. I dag har hun faktisk vært nede i stua nesten hele dagen, kun en times hvile i senga midt på dagen. Vi har lett på nett og funnet mange oppskrifter på julegodteri, og vi har til og med laget både Snickers kuler og karamell fudge. Viktoria har gjort det meste selv,mens i.v stativet stod på kjøkkenbenken. Den ble satt på sent av hjemmesykehus i dag, men det var ingen hinder for frøkna. Siden vi spiser mest mulig sukkerfritt, og pøser på med gode fettstoffer, var disse oppskriftene var helt perfekte, og de ble veldig gode. Deler Fudge oppskrift imorgen.

SNICKERS KULER:

120 g Fiber sirup gold

4 ss sukrin gold

1/2 ts salt

100 g peanøttmel

150 g mørk sjokolade, minimum 80%

Hakket peanøtter

-Bland sirup, salt og sukrinsukker i en kjele,smelt sammen på svak varme

-bland inn peanøttmel til en deig og avkjøl 

-rull så kuler og dypp i smeltet sjokolade, dryss over hakkede peanøtter. Avkjøl og oppbevar i tett boks i kjøleskapet

Nå kryper frøkna mi til sengs, med massevis av mestringsfølelse etter dagen. Mamman smiler også ekstra nå, og tar et glass rødvin før senga venter.

Å være Mamma til kronisk syke barn

  • 20.10.2017 - 13:07

Å være mamma er det mest fantastiske jobben i verden. Å være mamma til kronisk syke barn er definitivt den tøffeste og mest sårbare jobben jeg noen gang har stått ovenfor. "Du er så sterk!" Dette hører jeg ofte om dagen, men nei, jeg er ikke sterk. Jeg er ingen superhelt, jeg har ingen kappe og gjemme meg bak. Jeg er bare en mamma, og du ville sikkert selv gjort alt som stod i din makt for ditt barn. Du har ingen andre valg, det er bare å dykke i det å gjøre det. Noe av det mest sårbare i dette, er at jeg har hatt to friske glade barn, helt til de ble 13 og 14 år gamle. Da snudde livet til de begge, til et liv med mye smerte, slitenhet, isolasjon og fravær fra alt de hadde. Noen dager er tøffere enn andre, å gå forbi bilder av to smilende barn som lever livet, er nok til at jeg detter i kjelleren. Låser meg inne på badet og hylgråter, fordømmer livet og sykdom. For bare en liten stund kan jeg tillate meg selv å falle ned, så må jeg klatre opp igjen, tørke tårene og ta fatt på det jeg har. De er to fantastiske unger, når vi snakker om å være sterke, så er det de som tar seg av det. Uansett hvor tøffe dager de har, snakker de sjelden om sorgen, de faller sjelden sammen. De fokuserer fremover, på å bli friske. Slik hjelper de også meg til å ikke miste fokus. 

Jeg er sliten, rådvill og frustrert. Sliten fordi jeg sitter sent oppe og leser alt jeg kommer over av forskning, leser blogger og nettgrupper om ME og behandlingsformer. Rådvill fordi jeg ikke finner noen konkrete svar, bare synsing. Frustrert fordi jeg ikke har mer tid å miste, jeg vil hjelpe ungene mine NÅ!. Samtidig er jeg stolt, glad og ydmyk. Stolt fordi disse to flotte menneskene er mine barn, og de kommer til å bli to utrolig sterke reflekterte voksne. Glad fordi jeg tross sykdom er heldig, jeg har mine barn hos meg. Ydmyk fordi de aldri gir opp, de kjemper og fokuserer på livet slik det er, og slik det skal bli når de blir helt friske. 

To glade barn på ferie i Frankrike, før sykdommen kom på besøk

Mammajobben er fremdeles den beste jobben jeg kan ha. Det er også den jobben som tvinger meg til å jobbe med meg, bli sterkere, fokusere annerledes og tenke positivt på fremtiden:-) Jeg heier på alle de fantastiske foreldrene der ute som kjemper for sine barn! Dere gjør en fantastisk jobb:-)

Ny dag på sykehuset

  • 19.10.2017 - 09:45

Her har vi vært siden halv ni i dag, og mye av dagen blir vi nok her. Viktoria skal få lagt inn en Picc Line, som lettere skal gi henne væske rett i blodet, da hun nå ser ut som en nålpute etter alle stikk for å legge veneflon. En Picc Line er et kateter som legges inn i en større blodåre i overarmen og kan ligge der i lengre tid, inntil ett år. Hun hadde en opptur i formen etter hun startet med væske, men har hatt noen dager med nedtur igjen nå. Mye grunnet at hun ikke har fått væske så ofte som hun trenger. Det vil forhåpentlig bli mer enkelt for henne å ha et kateter i overarmen, isteden for en veneflon som stadig må byttes, intravenøs pumpe som piper til stadighet for at flowen er for dårlig. Det viser litt hvor sterk vilje snuppa mi har, for hennes ord om dette var: "Jeg kan jo ikke ha veneflon på håndbaken, da får jeg jo ikke på meg hansker når jeg skal stå på slalom i vinter"! Og det målet skal vi jammen klare!

IF YOU CAN DREAM IT, YOU CAN DO IT!

 

Juleforberedelser fra senga

  • 18.10.2017 - 17:54

En dag på kjøpesenter på leting etter julegaver er så å si umulig for meg med denne formen. Klarer jeg noen timer der, er jeg ødelagt i dagesvis. Jeg var så glad i julen før. Jeg bakte, laget julegodt og brukte mye tid på gave innkjøp. Vi hadde ofte store familieselskap hjemme, og jeg elsket det. Dette er et stort savn, og julen er ikke en familietid lenger slik det var, der vi alle møttes og vi reiste rundt på julebesøk. De to siste årene har vi vært alene i huset vårt i Spania, men reisen dit er dessverre for slitsom for min datter akkurat nå. 

Fra julen 2009, rett før jeg ble veldig syk.

Jeg prøver fremdeles å forberede julen så godt jeg kan, og jeg må starte tidlig, ta litt og litt. Jeg leter på nett etter gaver, finner enkle oppskrifter på julegodt jeg kan lage, og planlegger ting så enkelt som mulig med så mye juleånd jeg får til. En av mine favoritt nettbutikker er en butikk med små gaver til de som har alt, foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og venner. Du kan klikke deg inn på den og se: https://www.gledesgaver.no

Jeg bruker hver dag til å finne glede i de små ting. I dag er gleden å så smått begynne å forberede julen, for jul skal det bli på et vis uansett:-)

Jeg gråt av denne gaven

  • 18.10.2017 - 10:42

Noe av det tøffeste ved å se barna dine syke, er alt de går glipp av. Det knuser mammahjertet mitt hver dag jeg ser vennene deres leve livet slik mine barn også skulle gjort. I høstferien reiste klassen til min datter på tur til Polen, mens hun og jeg bodde på sykehuset. Flere venner sendte henne bilder fra turen, slik at hun fikk oppleve noe av det de gjorde. I går kveld stod det en pakke på døren, fra en venninne som hadde kjøpt gave til henne fra turen.

Når man blir syk, blir man også isolert vekk fra venner, skole og alt man elsket å gjøre i livet. Dette er min store sorg å se på, jeg var tross alt voksen når jeg ble syk. Man mister venner på denne ferden, og jeg forstår det godt. Vi blir bedt i selskap og bursdager men vi kommer jo aldri. Det betyr ikke at  vi ikke ønsker og bli bedt, da er vi i alle fall ikke glemt. Man finner fort ut hvem de ekte vennene dine er, de som fremdeles ikke gir deg opp. Derfor varmer det ekstra i et mammahjerte, når du ser at jenta di ikke er glemt. Det kom noen tårer, fordi jeg er glad hun tenkes på og savnes, og fordi det er så sårt at livet er sånn det er akkurat nå..

Går ikke kropp og hode som hånd i hanske?

  • 17.10.2017 - 20:36

Å bevege seg utpå diskusjonen om ME er en psykisk, fysisk sykdom eller en kombinasjon ev disse føles litt som å gå på tynn is. Enten holder du deg ovenpå, eller så faller du gjennom. Jeg skrev et innlegg om dette tidligere, men valgte å slette det da noen kommentarer gikk direkte på at å mene ME var noe annet enn fysisk, var direkte omsorgssvikt mot mine barn. Jeg har aldri ment noe annet enn at ME er en fysisk sykdom, men jeg mener den er kompleks og sammensatt, akkurat slik kroppen vår er. Med dette prøver jeg å se alle elementer i vår kropp sammen, for å bli så frisk som overhode mulig. Siden vi i dag fremdeles ikke har klare svar på årsaken til sykdommen, har vi heller ingen medisin vi vet fungerer. Jeg velger derfor å fokusere på det jeg kan mens vi venter på svar, nemlig å styrke og endre min psyke så godt det lar seg gjøre,samt styrke kroppen via mat. Er ikke kropp og hjerne noe som går hånd i hanske for en optimal helse? 

Ingen har i mine øyne skyld i sin sykdom, uansett hvilken sykdom det er, men jeg tror allikevel vi kan gjøre mye selv også, ved å fokusere på alt vi selv kan bidra med for helsen. Siste års forskning viser at kronisk sykdom kan komme av ubalanser i tarmen, og at mye av maten vi spiser kan opprettholde en syk kropp som er i ubalanse.

Du kan lese mer om dette her: https://funksjonellmedisin.no/forskere-finner-link-mellom-og-ubalanser-tarmen/

Det med kost er en stor jobb, men ikke umulig hvis man tar litt endringer av gangen. Her i huset har vi byttet ut all gluten med glutenfritt og surdeig, melk med upasteurisert melk, kokosmelk og mandelmelk, margarin er byttet ut med ekte smør, salt med Himalaya salt, og all prosessert ferdigmat med rent økologisk kjøtt og grønt. Jeg koker kraft på bein, og blander det inn  i det meste av mat jeg lager. I starten syns jeg det var et pes, men nå lager jeg store porsjoner de gangene jeg lager mat, fryser ned og har til dager jeg ikke orker å lage noe. 

Mat som medisin, positive tankesett for psyken, styrke av både kropp og sinn er noe jeg tror på i veien mot en friskere kropp. Veien er både lang og bratt, men jeg begir meg ut på den i håpet:-)

 

Du ser jo så frisk ut!

  • 16.10.2017 - 21:06

Kan du prøve å forestille deg at du har en kraftig influensa der hele kroppen verker, det brenner i huden når du tar på deg klær. Kroppen føles lammet, bena vil ikke helt holde deg oppe. Du er svimmel og hodet suser, det føles som du går med en trang hjelm. Øynene svir så mye at det er et slit å holde de oppe, tankene står stille for hodet kjennes ut som det er satt på pause. Men du kan ikke hvile, ikke legge deg nedpå. For gjør du det klarer du ikke komme deg opp igjen. Barnet ditt er enda sykere enn deg, og det er du som må pleie henne, hele dagen. Du får ingen pause, for denne "influensaen" går ikke over. Den er der hver dag, hele uka, hver uke, hver måned. Du starter dagen med å dra deg opp trappa til ditt syke barn, hjelpe henne til å våkne. Massere vonde deler av hennes kropp mens din egen verker som du skulle ha fått juling. Du kan ikke gi deg, for det er barnet ditt det gjelder, hun er syk, og du er det viktigste hun har. Du kobler til intravenøs væske, drar deg ned trappa igjen og prøver å lage mat som ikke gjør henne kvalm, som hun orker å tygge, og som er nærings tett nok. Slik går det meste av dagen, og innimellom forsøker du å gjøre noe meningsfylt med henne. Noe som ikke er slitsomt, ikke krever mye lys eller lyd, og som er gjennomførbart. Dette er hverdagen, dette er livet vårt, hver dag. Søndag, onsdag, fredag...det spiller ingen rolle. Dagene svømmer inn i hverandre. Noen få ganger orker jeg gå ut av huset, men da kun hvis noen er hjemme og gjør samme jobben med min datter. Det blir alltid min mann, som igjen vil si at vi veldig sjeldent kan gjøre noe sammen. En liten tur ut, en kaffe med en venninne eller en sammenkomst krever ukesvis planlegging. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn hvile i dagevis i forkant, det samme gjelder dagene etter. Det koster alt av energi og klare det, og da ønsker jeg og føle meg fin! Sminke meg, ta på noen fine klær. Bakdelen da er jo at alle syns du ser så frisk ut. Men skal jeg komme som jeg er? Pysj, fett hår, svarte ringer under øynene og blek? Jeg ønsker ikke det, ønsker ikke noen sympati blikk for hvor sliten jeg ser ut. Jeg vil føle meg normal, om så bare for noen timer. Det vraket som kommer hjem, sover i dagesvis etterpå er det kun mine hjemme som ser. Sykdom har mange ansikter, og mange er ikke lette og se. Jeg vet at usynlig sykdom er vanskelig å forstå og vanskelig å se for de som ikke selv lever med det. Vi som lever med det føler ofte vi må overbevise leger om hvor syke vi er, da ønsker vi heller ikke overbevise de rundt oss om det, men det betyr ikke at sykdommen ikke er der, for det er den i aller høyeste grad:):

 

Skal, skal ikke? Journalist på døra...

  • 16.10.2017 - 15:15

Det kriges i media om dagen rundt ME, hva årsakene er, hvilken behandling som virker og hva man skal tro om denne sykdommen. For oss som lever med det, er hverdagen viktigst. Hvordan få dagen til å bli best mulig, men også få de rundt til å forstå. Jeg ble oppringt av en journalist siden vi er en familie på fire, der tre har ME. Etter og ha gått noen runder med med selv og de hjemme gikk vi med på et intervju, for å fortelle vår historie. Jeg gjør ikke dette for å få hverken sympati  eller oppmerksomhet rundt meg og mine, men for å belyse et viktig tema og få fokus på hvordan det faktisk er å leve med dette. Noen ganger kunne jeg ønske vår kjære helseminister kunne gå i mine sko en uke, virkelig få kjenne på det. Kanskje det da  hadde blitt en endring i forståelsen og behandling ME pasienter får i Norge? Vi blir en usynlig pasientgruppe, og det gjør situasjonen vår enda verre. Jeg prøver å bidra ved å bruke min stemme, klart og tydelig. Se oss, forstå oss og finn en løsning på denne sykdommen som ødelegger så alt for mange liv

Hverdagen, intravenøst og håp

  • 15.10.2017 - 22:32

Hjemme igjen hos mine, og det var fantastisk å klemme dem igjen. Hverdagen startet brått, med besøk av hjemmesykehus som kom med ny væske og intravenøs pumpe i dag. Jeg har tilbrakt mye av dagen i sengen med frøkna, som kviknet litt til utover ettermiddagen. Vi hadde fått Shakra armbånd  i posten mens jeg var borte, som måtte på. Man drypper eteriske oljer på kulene så man har en nydelig spa lukt på hånden gjennom dagen. Vi bruker Bergamot olje som visstnok brukes i eterisk olje terapi for personer med utmattelse, ME og stress. Den kan låse opp negative følelser, gi energi og redusere stress. Jeg bruker den også i luft fukter for en frisk duft på soverommet. Siden jenta mi bruker det meste av døgnet sitt der, forsøker jeg å ha det så luftig og lett det inne som mulig. 

Denne teksten er min datters motto. Så det er ikke uten grunn at hennes ene Shakra armbånd har piler. Senga venter, håper på en god dag i morgen..

 

Livet kommer ikke i retur!

  • 15.10.2017 - 13:12

En vanlig ukedag for en vanlig frisk 15 åring innebærer mye av både fysiske og psykiske utfordringer. Stå opp tidlig, sminke seg, velge ut dagens skoleantrekk. Være en hel dag på skolen med 5-6 timers undervisning. Innimellom dette skal de være sosiale, være med venner, og etter skolen drar de kanskje på kjøpesenter, trening, gjør lekser eller er sammen med en kjæreste. Alt dette skulle min 15 år gamle datter også gjort, men hennes dag er helt annerledes. Hennes fysiske utfordring i løpet av en dag er å gå fra senga til badet, eller ned trappa og til stua. Å spise er fysisk slitsomt, og snakke er totalt utmattende. Å ta en dusj er  like utfordrende som en milelang løpetur etterfulgt av styrketrening. Hennes psykiske utfordringer består ikke av drama mellom venner, en slitsom kjæreste eller en krangel med noen. De består av å holde motet oppe, ikke falle sammen når dette er det du klarer akkurat nå. Det består av å ikke miste håpet av å en dag bli frisk igjen. Det består av å klare å holde hodet oppe, selv om for hver eneste dag som går, så mister hun en dag av sin ungdomstid. Den kommer aldri igjen. Det er helt utrolig å se på at noen som har det sånn, fremdeles er den sterkeste personen jeg vet om. Hun har en egen evne til å mobilisere krefter jeg ikke viste fantes, hun klamrer seg til håpet, og er fast bestemt på å bli frisk. Det skremmer meg at livet der ute for den vanlige ungdommen også er veldig tøft, men på en annen måte. Kroppsfokus, fokus på utseende, klær, sminke, higen etter å være populær. Jeg kunne så ønske at dette fokuset ikke fantes. At fokuset var på å glede seg over andre ting i livet, som hvor heldige de er de som lever og er friske. At alle behandler hverandre på en måte så ingen føler seg utenfor, at alle er bra nok på sin måte. Det er noen ganger slik at vi ikke setter nok pris på det vi har før det er borte. Tenk så mye som kunne vært bevart hvis vi bare så det, holdt fast i det og omfavnet det. Livet er bare en gang, det er her og nå. Det kommer ikke i retur.

Hvorfor behandles vi annerledes?

  • 14.10.2017 - 16:46

Jeg klarer aldri helt og forstå tanken til flere instanser i helsevesenet ang ME og deres tanker rundt det å leve med denne sykdommen. Første gang min datter viste tegn til sykdom hadde hun ikke i nærheten av alle plagene hun har i dag, eller var i nærheten av så syk som hun er nå. Men hun ble tatt på alvor. MR av hodet, Røntgen av lunger og skjelett, blodprøver og nevrologiske undersøkelser. Legene tenkte blodkreft, hjerne svulst, diabetes...Heldigvis var det ingen av disse sykdommene hun hadde. Så fort en tenkt ME diagnose ble satt, fikk vi et klapp på skuldra og "du blir nok bra". Hvordan?, tenkte jeg. Hva gjør vi nå? Overlatt til oss selv, med et barn som ble sykere og sykere. Til slutt så syk at hun i flere måneder kun fikk i seg 2-300 ml væske i døgnet. Jeg lurer på hvordan leger hadde møtt henne, hvis jeg hadde båret henne inn på akutten i den tilstanden hun da var i, uten at det lå noen diagnose eller journal på hennes tilstand til grunn. Jeg undrer meg hva slags tiltak de da hadde satt i gang? Jeg vet at barn som ikke har drukket på noen dager på grunn av fjerning av mandlene, ofte legges inn med væske behandling. Jeg ba om legeundersøkelse flere ganger, ringte og snakket med leger og prøvde å forklare at hun er kritisk syk, ekstremt dehydrert. Jeg ble ikke hørt, akkurat som at har du "bare" ME er du ikke så syk. Det samme problemet møter vi når vi forsøker å få hjelp i hjemmet. Jeg er selv 90% ufør, og tar meg av to syke barn. Det er ikke så mye som en hjemmehjelp og drar over gulvene hos oss. Siden min mann er frisk skal han klare sin jobb, hjelpe til med syk kone, to syke barn og ta alt husarbeid alene. Det er jo bare et spørsmål hvor lenge det går. Hva skjer da? Med to knekjørte foreldre og to syke barn?

Flere familier med barn som har andre sykdommer får heldigvis mye hjelp og støtte både i hjemmet, oppfølging og en plan. Dette foreligger ikke alltid for ME pasienter. Hvorfor er det slik? Uansett hva du lider av, er det behovet du har for hjelp som burde ligge til grunn, ikke hvilken sykdom du har. Vi er alle like mye verdt, og har alle like mye rett på hjelp. Hvorfor forskjellene fremdeles er så store undrer jeg på.

 

 

Jeg er stolt av meg selv!

  • 14.10.2017 - 11:30

At jeg sier det høyt sitter langt inne. Jeg jobber så hardt med meg selv for tiden, snur og vender på tankemønstre, utfordrer meg selv og pusher grenser. De som kjenner meg vet at jeg ikke klarer så godt å være alene. Jeg har vært avhengig av å ha mine nærmeste rundt meg, alenetid var lik ensomhets tid, små angst og magevondt kom med en gang. Ved å ikke utfordre meg på det,vil jeg ikke være sterk nok til å takle det jeg står i. Jeg kan aldri fullføre en tanke, eller tenke godt gjennom mine handlinger og mønstre i hverdagen, det er ikke rom for det. Derfor har jeg vel også blitt sittende fast i en ond sirkel. Disse dagene i Spania har jeg testet meg selv på områder jeg aldri før trodde jeg klarte. Jeg har bodd alene i huset vårt her, vært alene på stranda, gått turer alene og til og med spist på restaurant alene. Ved å tenke kun på det positive, ikke la mørke tanker få slippe til har jeg mestret det,og elsket det! Tankene har fått surre i hodet og funnet bedre plass, og gamle tankemønstre jobbes vekk. Jeg er ekstremt sjenert, men på gåturen min i dag hilste jeg på alle. Klappet en eldre joggende (!) dame på skuldra og gav henne tommel opp, smilte til alle jeg passerte, sang litt for meg selv og elsket hvert minutt. 

Jeg samler energi til hverdagen som kommer allerede i morgen. Jeg drar hjem med en stor ryggsekk full av selvtillit, mestringsfølelse og glede, som jeg skal bruke godt sammen med mine hjemme

Jeg tar og gir tilbake

  • 13.10.2017 - 18:16

Jeg har vært ute og tatt til meg alt jeg kan av naturen, lukten av vinden fra havet, blomstene som pryder langs kysten, sola som varmer og menneskene som smiler. Jeg tar alt til meg og kjenner på gleden av livet og energien jeg får her. Jeg tar, og gir tilbake til dere! Jeg vet hvor tøft livet er for mange av dere, håper bildene kan gi dere håp og glede. Kanskje er vi her alle sammen en dag-) ha en nydelig fredag 🌺

 

Jeg mister meg selv

  • 13.10.2017 - 12:42

Det er rart å tenke tilbake på den "gamle" meg som var full av energi og overskudd. Jeg ser på gamle bilder, og ser en annen meg. Blikket er klarere, og jeg husker gnisten jeg hadde for alt rundt meg. Jeg har brukt mange år på å kjempe tilbake den jeg var. De siste årene har inneholdt mye sorg over tapet på den personen jeg husker, den jeg tenkte jeg ville tilbake til. Fokuset jeg hadde på hvorfor jeg ville tilbake til den personen var ensporet. Den personen var frisk! Det betyr ikke at den personen var en god utgave av meg. Før hadde jeg alltid mange baller i lufta samtidig, jeg var ikke flink til å sette pris på alle de små tingene som for friske personer er en selvfølge. Jeg trente mye, og følte at når vekten var der jeg ville ha den, jo da var jeg lykkeligere. Når jeg hadde klart å lage tre retters middag og skrubbet huset klart til gjester, ja da hadde jeg lyktes. Når jeg i dag ser på det, litt utenfra og inn, ser jeg at det ikke stemte. Jeg higet hele tiden etter noe mer, noe bedre og ble ikke lykkeligere av den grunn. Sykdommen har tvunget meg ut av det mønsteret. Ved å tillate meg selv å sørge over den personen som var, ser jeg at det er ikke den personen jeg vil tilbake til. Ja, jeg vil tilbake til å være frisk, men jeg vil være en bedre utgave av meg.

Denne gamle utgaven av meg hadde allikevel de viktigste tingene. Omsorg for mine, og min følelsesmessige styrke var der. Jeg mistet meg selv når sykdommen kom, og mistet enda en del av meg når mine barn ble syke. Jeg ville være den perfekte mamma, den som alltid var der og gav alt av omsorg og kjærlighet til mine barn. Når de allikevel ble syke følte jeg at jeg hadde feilet. Alt jeg gav var ikke godt nok. Nå vet jeg at jeg ikke kunne styre om de ble syke eller ikke, og jeg vet at jeg ikke feilet så mye som jeg trodde. Å akseptere sykdom er ikke det samme som svakhet, det gav meg en vekker på å revurdere livet mitt. Jeg forsøker å sette meg overkommelige mål, og ser ting på en annen måte. Jeg reflekterer over at slik det er nå er ok, jeg er bra nok selv om jeg ikke klarer å jobbe 100%. Jeg blir mentalt sterkere, og prøver å gjennvinne kontrollen over meg selv. En bedre utgave av meg er på vei!

Han giftet seg ikke med dette!

  • 12.10.2017 - 17:45

Min mann giftet seg ikke med en kronisk syk jente. Men det var det han endte opp med etter 10 år sammen med en frisk meg. Dette temaet er ømt og vanskelig, noe jeg har fått tilbakemelding på fra flere i samme situasjon siden jeg skrev om dette for noen dager siden. Det er tøft å leve med kronisk sykdom, men like tøft å leve sammen med noen som har det. Livet ble ikke slik man hadde tenkt for noen av oss. Mange endrer personlighet, går inn i en depresjon og man kjenner plutselig ikke igjen den man lever sammen med. Mange går fra hverandre, og det er veldig forståelig. Det er for meg vondt å høre om de som føler seg forlatt av sine ektefeller, da ingen kan noe for at sykdom rammer en. Det er ikke et nederlag å søke hjelp tidlig, parterapi og egen terapi kan snu mange vanskelige tanker og lære at man kan ha et godt liv selv om ting ikke ble slik du hadde trodd. Jeg har ofte dårlig samvittighet for at min mann til stadighet må gi avkall på ting vi tidligere gjorde sammen. Han ønsker ofte ikke dra i selskap eller på tur uten meg, og blir heller hjemme. Mye av vår redning har vært par terapi, og få hjelp til å se hverandre på en ny måte. Før ble jeg sur og sjalu hvis han dro ut på ting uten meg. Ikke fordi jeg ikke unnet han det, men fordi jeg selv også ville dra, men kroppen sa nei. Nå jobber vi med akkurat dette. Å glede meg over at han drar ut på noe uten meg,og i tilegg finne små moments i hverdagen for bare oss som ikke koster så mye. Film og armkrok, eller bare sitte sammen uten å si noe, bare være. Ingen skal si at det er lett, og jeg forstår de som gir opp. Det er bare så synd hvis man mister noe fantastisk man kunne ha jobbet med å bevare.

Kampenforlivet

Follow Norske blogger

Kontakt meg

kampenforlivet@epost.no

Følg meg

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits