Det er vanvittig tøft å se livet til dine barn stå stille, mens verden der ute går videre. Skolevenner er på klasseturer og bursdagsfester, dansevenner er på treninger og konkurranser. Vår “tur” eller “konkurranse” er å klare å gå opp trappa, klare se en film på tv, klare å spille en runde brettspill eller klare å ta en dusj. Det er helt utrolig hvordan en kropp bare kan skru seg av, hvordan det å gå opp en trapp skal kjennes ut som en mil på mølla. Det vanskeligste er allikevel uvissheten. Leger vet lite om ME, forskere krangler enda om hva dette kommer av. Det finnes utallige hypoteser og små forskninger som finner tegn både i blod, hodet, tarmen og cellene. Men ingen forskning er entydig, ingen gir klare svar. Så hva skal du da svare barnet ditt når hun lurer på om hun blir frisk igjen?
En ting jeg er sikker på er at man aldri må gi opp håpet og de positive tankene.Hjernen vår spiller en stor rolle i veien vi må gå for å bli friske igjen. Sammenhengen mellom fysisk og psykisk må ikke undervurderes, og det er lett og glemme i kaoset av letingen etter behandling. ME er ingen psykisk sykdom, men allikevel en sammensatt sykdom der psyken må behandles så vel som det fysiske. Min datter har heldigvis en ufattelig sterk psyke oppi alt dette. Spørsmålet om hun noen gang blir frisk kommer sjelden. For som hun selv sier: “Jeg skal bli frisk, det vil bare ta litt tid!
Det er lys i enden av tunellen, og vi er på vei dit! Vi vet bare ikke når vi er fremme…
Fint, lyst og inspirerende innlegg:-) ha en fin dag videre!
Fint innlegg😀ha en fin kveld
Dere er virkelig sterke! Blir imponert, sterk å lese<3
Regnskyer: Tusen takk:-) Bretter opp ermene så godt jeg kan