hits

ta farvel med pappa...og ikke miste meg selv

  • 22.03.2018 - 22:19

Livet er ingen spk, ei heller for pyser. Det har jeg virkelig ftt erfare di siste ukene. Siden november har jeg jobbet hardt med hodet, mental trening, visualisering og brukt all kunnskapen jeg har lrt i LP prosessen. Formen begynte virkelig komme seg, og vinterferien var virkelig fin. Vi var p hytte i Norefjell, stod p ski, trente, gikk turer og var sammen med familien. Energien var p topp, kropps smerter fantes ikke, og livet smilte. S raste det totalt sammen. Dagen vi reiste fra hytta kom beskjeden om at min pappa var blitt syk og sendt til Ullevl sykehus, s jeg dro dit rett fra fjellet. De neste uken var livet snudd p hodet, og bar preg av uro, sorg, glede, hp og fortvilelse. Slitenheten kom snikende tilbake, hodepinen og kropps verken ogs. Jeg jobbet intenst med mobilisere kreftene mine, ikke la meg falle i grfta samtidig som jeg mtte kjenne p alle flelsene som kom. Jeg brukte pappas evige bruk av galgenhumor nr livet var tft, som den strste motivator disse ukene. De "gamle ME symptomene" kom, men gikk raskt tilbake, og jeg flte jeg hadde kontroll. P morgenen den 10. mars dde min kjre pappa, og jeg mtte dykke enda dypere for holde meg oppe

Jeg har alltid vrt en pappa jente, og savnet etter de gode samtalene, hre den utrolige trrvittige humoren hans, den river i meg. I tiden fra han gikk bort til begravelsen klarte jeg p en mte holde meg oppegende, med planleggelse av begravelse, minnetale som jeg skulle holde, velge gode sanger...dagene gikk. Dagen etter begravelsen derimot ble en total krsj. Jeg ble livredd! Alt av ME symptomer kom kastende over meg, sorgen reiv meg i filler og jeg klarte ikke se hvordan jeg skulle komme meg opp igjen. For hvordan sjonglerer man kjenne p sorgen, uten grave seg ned i den? Det er som balansere p en line, jeg er ust men nekter falle. Blir jeg ufokusert vil jeg falle, jeg vil forbli i sorgen og kjenne p alle de vonde symptomene som kommer tilbake. Men jeg vil ikke falle, ikke n, ikke nr jeg hadde kommet s langt! Ville pappa ha nsket at jeg falt? S klart ikke! Han ville ha dyttet meg opp igjen, bedt meg fokusere og kjenne p alt det som holder meg stdig. Dagene vingler en del, men jeg klarer holde fokus. Jeg ser fremover, og livet gr videre uansett. Det er bare jeg som kan velge hvordan jeg vil g, og jeg forsker s hardt g stdig n. Jeg velger fremdeles livet, og alle dens gleder og finner godflelse hver dag. Nr det er vanskelig, snn som n, visualiserer jeg. Tar meg selv tilbake til en dag jeg kjente p ren glede og energi. Det som er s kult med kroppen, er at nr vi virkelig visualiserer, vet den ikke forskjell p om vi virkelig er der eller ikke, flelsene som hjernen kjenner er den samme. Hjernen er stjernen sies det, og det er s spennende virkelig ha oppdaget det. Flere ganger om dagen visualiserer jeg at jeg gr tur langs kyststien i Spania. Jeg kjenner sola varme i ryggen, jeg hrer blgene sl mot land, jeg kjenner lukten av salt hav og blomster. Hele kroppen min er der da, og alle vondter forsvinner. Om to dager er jeg der igjen, fysisk og virkelig. Jeg trenger en god pause n, kun bruke dagene fremover til finne tilbake igjen til energien og godflelsene. 

Pappa skal vre min motivator. Jeg skal tilbake til livet, fullt og helt, jeg skal leve det videre for oss begge

Kampenforlivet

Follow Norske blogger

Kontakt meg

kampenforlivet@epost.no

Flg meg

Sk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no