Det er ikke alltid like lett å være sterk, både for seg selv og de rundt seg. Men hvilket valg har man? Det går jo ikke å legge seg under dyna og bli der heller, selv om det er det eneste som frister enkelte dager. Jeg gjør som mauren! Bærer ballasten med strake armer over hodet, samtidig som jeg hever blikket og retter øynene fremover. Fremover mot solen, mot håpet og samler alt jeg har av positive tanker: “Dette skal gå bra! Dette skal vi fikse”!
Sammen er vi sterke, sammen kan ingen rokke oss!
-anette-