Litt sånn føltes det valget vi hadde, da vi helt alene satt å så på hvordan vår datter visnet vekk fra livet. Vi satset, og satser fortsatt. Det fantes ingen andre alternativer for oss. For hvordan skal du kunne stå i at du skal fortelle 15 åringen din at: “Dette blir du ikke frisk av, men du kan lære deg å leve med det?” Vi ønsket ikke å stå i det, vi ønsket å gi vår datter håp, et reelt håp om at dette kommer til å bra, dette skal vi klare sammen!

De siste dagene har jeg vært observatør mens min datter har tatt sitt egen Lightning Prosess kurs. Det er 7 mnd siden jeg tok kurset, og for meg var det godt å være der igjen, få repetert alt en gang til og igjen kjenne på troen på at dette vil ordne seg. Det var sterkt å sitte bak å se mitt eget kjære barn jobbe seg gjennom alle teknikkene, oppdage seg selv og se at hun er klar for livet igjen med en god porsjon kunnskap i verktøys kassa si. I løpet av disse dagene har jeg snakket med fortvilte pårørende til unge mennesker som hadde mistet håpet om at livet igjen ville smile til dem. Flere av de som var på kurs hadde ME diagnose, godt og grundig utredet over flere år. Hvilken hjelp hadde disse fått? Hvilket håp hadde de fått? Mestringskurs: Dette blir du ikke frisk av, dette må du lære deg å leve med. Hvile når man kjenner symptomer, ikke gjøre mer enn 70% av hva kroppen tåler: Å hele tiden kjenne etter, sjekke kroppen for symptomer, hva tåler jeg, hva tåler jeg ikke? Vente på en kur: Hvor lang tid tar dette? Når kommer denne kuren, eller kommer den noen gang?

 Felles for de fleste jeg snakket med var fortvilelsen over at de hadde blitt tatt fra et reelt håp om å bli frisk det værste. Etter kurset hadde alle fått håpet tilbake, alle var de klare for å jobbe med alt de hadde lært, klare for å ta tak i seg selv og beholde troen på de blir friske igjen. 

Hvor hadde alle disse menneskene vært uten at de fikk tilgangen til denne informasjonen? Hvor hadde de vært et halvt år fra nå? Flere hadde kanskje fremdeles famlet i mørket, lett etter hjelp og mistet håpet. Jeg vet at min datter mest sannsynlig fremdeles hadde ligget på sitt mørke rom, i enda verre forfatning. Det er mange skeptikere der ute, og det forstår jeg. Mange har ikke hatt effekt av dette, det kan jeg også forstå. Det jeg ikke forstår er hvorfor ikke alle skal kunne få tilgang til denne informasjonen, slik at de selv kan velge om de vil satse på dette eller ikke. Å se alle smilende glittrende øynene som gikk fra kurset i går gir meg en sånn glede. Jeg er så sikker på at livet vil komme tilbake for de også:-)

Kampen tilbake til livet er ikke en enkel oppgave, men vi vinner til stadig  hverdagskamper som viser at hvis noe ikke er umulig, kan man klare det! Det krever en god porsjon ståpåvilje, konsekventhet, mot og ikke minst troen på at dette skal vi få til. Nesten hele 2017 ble tilbrakt i senga for min datter Viktoria, uten evne til å klare å bevege seg, spise, snakke eller høre lyder. I januar i år begynte hun opptrening igjen, både mentalt, fysisk og psykisk. 5 minutters rolig gange på tredemølla annen hver dag var det hun klarte da. Musklene var blitt så svake at de knapt klarte å holde henne oppe, de dirret og skalv, kroppen ristet og kvalmen og svimmelheten reiv tak i henne. Men nå turte vi å tenke annerledes på det enn før, vi var ikke redde for “tilbakefall” av ME sykdommen, og la vekk tanker om at man måtte hvile i etterkant og at treningen kom til å slå henne tilbake i dagesvis etterpå. Vi tenkte normalt på det, som om at en frisk person hadde ligget stille i 1 år og skulle begynne å trene igjen. Så klart ville musklene være svake, så klart ville kroppen skille ut masse adrenalin som ville gi skjelvinger og kvalme, det er helt naturlig! Det er kroppens måte å respondere på etter så lang tid uten å bevege seg. Vi feiret alle små minutter, og økte på for hver uke. Så startet hun å tøye en stiv kropp, annen hver dag tøying og annen hver dag med å gå. Etter noen uker la vi inn vekttrening for å styrke de store muskelgruppene. Alt dette var en voldsom påkjenning for kroppen, men vi tviholdt på fokus om bedring, mestringsfølelsen økte om kapp med hva hun fikk til og kun klarte seg uke etter uke med en bedring hele veien. 

Den fysiske utfordringen ble allikevel de enkleste. Når man har kjent på så mange vondter, slitenhet og hjernetåke i så lang tid blir den ikke borte på et blunk. Utfordringene har vært mange, og de største er når hun kjenner på gamle smerter som trigger den gamle følelsen hun hadde på sitt sykeste. Da trenger hun hjelp til å stoppe disse tankene, styre de over på at “dette er normalt, dette går bra, du gjør en fantastisk jobb!” Det er ikke alltid like lett for en jente på snart 16 og heie frem seg selv, tro på det og “gutse” videre. For henne ble det viktig å finne sin egen drivkraft. Dansen var hennes lidenskap før hun ble syk, og hun har “danset” i hodet sitt hele veien mens hun var syk. For bare 2 måneder siden begynte hun å trene på danseklubben sin igjen, og tanken om å konkurrerer igjen har vært der. Hun hadde så lyst å forsøke seg på den siste dansekonkurransen før sommeren, og målet var bare å fullføre første danserunde. Det å komme deg videre til semi finale og finale hadde både hun og treneren ingen målsettning om, den lå for langt fremme enda. Forrige helg viste hun igjen hva pågangsmot og drivkraft kan gjøre. Hun danset seg videre til semifinale, og kom til finalen i begge sine dansegrener Freestyle discojazz og slow dance. Underveis mellom danse rundene var hun så sliten at jeg tenkte at nå trekker hun seg. Men vi coatchet, roet ned alle tenker og fokuserte på hvor sykt bra dette var. Hun visualiserte seg tilbake til når energien tidligere var på topp, pustet seg gjennom en andpusten kropp som rett og slett “bare” ikke har trent tilbake god kondis enda;-) 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne jenta er rett å slett en råtass, et bevis på at det går ann! Man kan bli frisk igjen av kronisk sykdom. Jobben dit er tøff, men så verdt det når livet er tilbake:)