Hun gjorde det umulige mulig!

Kampen tilbake til livet er ikke en enkel oppgave, men vi vinner til stadig  hverdagskamper som viser at hvis noe ikke er umulig, kan man klare det! Det krever en god porsjon ståpåvilje, konsekventhet, mot og ikke minst troen på at dette skal vi få til. Nesten hele 2017 ble tilbrakt i senga for min datter Viktoria, uten evne til å klare å bevege seg, spise, snakke eller høre lyder. I januar i år begynte hun opptrening igjen, både mentalt, fysisk og psykisk. 5 minutters rolig gange på tredemølla annen hver dag var det hun klarte da. Musklene var blitt så svake at de knapt klarte å holde henne oppe, de dirret og skalv, kroppen ristet og kvalmen og svimmelheten reiv tak i henne. Men nå turte vi å tenke annerledes på det enn før, vi var ikke redde for “tilbakefall” av ME sykdommen, og la vekk tanker om at man måtte hvile i etterkant og at treningen kom til å slå henne tilbake i dagesvis etterpå. Vi tenkte normalt på det, som om at en frisk person hadde ligget stille i 1 år og skulle begynne å trene igjen. Så klart ville musklene være svake, så klart ville kroppen skille ut masse adrenalin som ville gi skjelvinger og kvalme, det er helt naturlig! Det er kroppens måte å respondere på etter så lang tid uten å bevege seg. Vi feiret alle små minutter, og økte på for hver uke. Så startet hun å tøye en stiv kropp, annen hver dag tøying og annen hver dag med å gå. Etter noen uker la vi inn vekttrening for å styrke de store muskelgruppene. Alt dette var en voldsom påkjenning for kroppen, men vi tviholdt på fokus om bedring, mestringsfølelsen økte om kapp med hva hun fikk til og kun klarte seg uke etter uke med en bedring hele veien. 

Den fysiske utfordringen ble allikevel de enkleste. Når man har kjent på så mange vondter, slitenhet og hjernetåke i så lang tid blir den ikke borte på et blunk. Utfordringene har vært mange, og de største er når hun kjenner på gamle smerter som trigger den gamle følelsen hun hadde på sitt sykeste. Da trenger hun hjelp til å stoppe disse tankene, styre de over på at “dette er normalt, dette går bra, du gjør en fantastisk jobb!” Det er ikke alltid like lett for en jente på snart 16 og heie frem seg selv, tro på det og “gutse” videre. For henne ble det viktig å finne sin egen drivkraft. Dansen var hennes lidenskap før hun ble syk, og hun har “danset” i hodet sitt hele veien mens hun var syk. For bare 2 måneder siden begynte hun å trene på danseklubben sin igjen, og tanken om å konkurrerer igjen har vært der. Hun hadde så lyst å forsøke seg på den siste dansekonkurransen før sommeren, og målet var bare å fullføre første danserunde. Det å komme deg videre til semi finale og finale hadde både hun og treneren ingen målsettning om, den lå for langt fremme enda. Forrige helg viste hun igjen hva pågangsmot og drivkraft kan gjøre. Hun danset seg videre til semifinale, og kom til finalen i begge sine dansegrener Freestyle discojazz og slow dance. Underveis mellom danse rundene var hun så sliten at jeg tenkte at nå trekker hun seg. Men vi coatchet, roet ned alle tenker og fokuserte på hvor sykt bra dette var. Hun visualiserte seg tilbake til når energien tidligere var på topp, pustet seg gjennom en andpusten kropp som rett og slett “bare” ikke har trent tilbake god kondis enda;-) 

 

Denne jenta er rett å slett en råtass, et bevis på at det går ann! Man kan bli frisk igjen av kronisk sykdom. Jobben dit er tøff, men så verdt det når livet er tilbake:)

4 kommentarer
    1. Vær forsiktig!:) Jeg gikk på LP-kurs i 2014 og trodde jeg ble mye friskere/i perioder følte jeg meg nesten frisk. Etter å ha visualisert, presset meg, overhørt symptomer (samme tankegang som at «anpustenheten er nok bare at jeg er dårlig trent» osv), i 8 mnd, så kom alle ME-symptomene tilbake i full kraft. Jeg er enda dårligere enn jeg var før kurset i 2014, så for meg ble det veldig dyrekjøpt. I ettertid ser jeg at jeg presset meg alt for hardt og at bedringen i stor grad nok skyldtes et langvarig adrenalinrush. Jeg lærte fine teknikker på kurset og mange av de bruker jeg fremdeles i dag, men vær våken og ikke overstyr en kropp som skriker etter hvile. Håper deres bedring er reell og at dere ikke havner i samme situasjon<3 Ta vare på jenta di og deg selv, alt godt!:)

    2. Charlotte: Takk for det, vi tar veldig godt vare på oss selv og har ikke tro på at “tilbakefall” er noe som ligger i fremtiden. Veldig trist at du ikke hadde bedring lenger, men har du tatt kontakt med LP instruktøren ang dette? Man kan jo komme tilbake på kurs når man vil som observatør, kanskje det vil hjelpe? Håper så klart ikke at vi havner i samme situasjon, og vi er nøye med å ikke overse symptomer, noe som LP ikke er. Vi jobber heller med å ta oss selv til en annen følelse eller situasjon når vi befinner oss i grøfta. Det handler om å bryte ut av mønsteret, ikke bli sittende i situasjonen, altså ikke overse symptomene. Jobben er stor og til tider krevende, menvi har trua og er på sporet:-)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg