“Jeg har da i det minste musikken, mamma”

Det har vært noen lange timer for jenta mi nå. Søvnløse timer med en kropp full av smerter som ikke finner ro. Jeg kunne endelig kysse henne på panna nå, og lytte til pusten hennes , rolig og endelig i søvn. 33 timer gikk det denne gangen, uten å klare å sove så mye som et lite minutt. Hun er så sliten, men samtidig så ufattelig tapper. Jeg sitter ved siden av henne, beundrer det vakre ansiktet og tenker at hun er alt for vakker til bare å ligge her. Alt for smart til å ikke være på skolen å utfordre hjernen. Alt for snill og omtenksom til ikke å være ute med vennene sine.  Det er vanskelig å fylle dager som dette med noe meningsfullt, da det meste er for slitsomt. I timesvis har hun ligget i sengen i dag med øreklokker på. Så rekker hun meg øreklokkene og lurer på om jeg vil lytte til det hun hører på. Nydelige melankolske toner treffer meg rett i hjertet, så sart og vakkert. Hjertet mitt blør, og jeg klarer ikke fatte at hun kan ligge her, i sin tilstand og lytte til dette og fremdeles smile. “Jeg lager Slow koreografi til sangene mamma…i hodet mitt. For selv om jeg ikke kan danse, så har jeg i alle fall musikken”…

2 kommentarer
    1. Så uendelig tapper jenten din er! Du må være så stolt!
      Jeg håper virkelig at det i fremtiden vil komme en kur som kan hjelpe alle ME syke!
      Fortsett å kjemp, jeg heier på dere!
      Stor klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg