Table for one

Table for one? “Oh is it only you darling..?” Servitøren ser på meg med et litt melankolsk blikk. Ja, det er bare meg, og det går helt fint! Det er faktisk en ganske stor seier for meg å gå inn på en restaurant alene. Etter mange år med sykdom blir du veldig isolert, og lite sosial. Til slutt kan man føle sosial angst bare av å gå på butikken, orker ikke møte noen, orker ikke snakke med noen. Føler ikke du har noe å si, for din verden er så annerledes enn det vanlige livet der ute. Etter at vår datter også ble syk, ble det lille sosiale livet vi hadde helt borte. Planlagte ferier måtte kanselleres, vi sluttet å ta imot besøk og sluttet å dra på besøk. De siste ukene har jeg begynt å jobbe hardt med meg selv til å tenke annerledes. Isteden for at hele familien ble hjemme i høstferien, valgte vi å dra hver for oss. Nå er jeg alene i Spania, og jeg er aldri alene. Aldri alene fysisk eller alene med tankene mine. Nå øver jeg på det. Øver på å være tilstedet i nuet, leve livet nå, slik det er. 

Jeg føler blikket til de andre gjestene på meg. Jeg sitter alene ved et tomanns bord midt i restauranten. Jeg er den eneste som er alene, og noen “stakkar så ensom” blikk sendes min vei. Men sannheten er at jeg nyter. Nyter tiden, maten og at jeg faktisk kan sitte her og spise på restaurant helt alene. Jeg tvinger hjernen vekk fra ensomhets følelsen, og over på det positive dette innebærer. Jeg styrker meg selv, hver dag. Straks er jeg hjemme igjen til hverdagen, til kampen vi lever. Da kommer jeg hjem noen lærdommer rikere, sterkere og mer rustet.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg