Hun er så sterk!

Jeg vet ikke hvor hun tar det fra, hvor hun henter sin daglige styrke og pågangsmot. Uten den tørr jeg ikke tenke på hvor hun hadde vært i dag. De små tegnene til at jenta mi er på vei tilbake er der, de kom etter at hun endelig fikk væskebehandling hjemme. Noe så elementært basisbehov for et menneske som væske måtte vi kjempe for. Å ha de nye legene rundt henne nå som ser bedringen av det, er trygt. To ganger i uka er hjemmesykehus hos oss og henger opp væske, og de ser det samme som oss, ser de små bedringene og at noe av energien er tilbake. Jeg snakket med henne på telefon i går, og “skravlebøtta” mi  var noe tilbake. For 6 mnd siden orket hun ikke snakke i telefonen, men i går skravlet hun i vei om hva hun finner på mens jeg er her i Spania. Midt oppe i alt hun går gjennom, sier hun fremdeles at hun ikke tenker på seg selv som syk. Hun forteller at hun heller fokuserer på at akkurat nå er ikke kroppen og hodet slik det egentlig skal være, men det kommer. Hennes ord er min drivkraft til å fortsette og tenke på det positive, at dette vil snu. Vi skal ikke sitte fast i denne situasjonen for alltid, det kommer en ny tid for oss. Min sønn er veldig lik sin søster. De klager aldri, gjør det de orker og er glad for alle de små tingene de fremdeles mestrer. Jeg beundrer pågangsmotet de har, og jeg lærer av det hver dag.

3 kommentarer

Siste innlegg