De siste ukene har vært knalltøffe, og jeg har virkelig fått kjenne på å bli sparket når man allerede ligger nede. Etter sykehusinnleggelsen, utredning og klare svar angående ME diagnosen på jenta mi, var alt litt lettere for en liten stund. Væskebehandling gjorde henne bedre, og det var godt å endelig bli trodd og forstått. Det er ingen tvil rundt at dette er ME, og alle håpløse kommentarer fra fastlegen om at dette mest sannsynlig er psykisk ble slått rett vekk. Dette har vi selv aldri vært i tvil om, men herregud som vi har kjempet for å bli trodd! På toppen av dette har jeg tidligere nevn at barnevernet ble koblet inn, takket være en lege som ikke ville hverken se eller høre hvordan vi hadde det. Dette er ganske privat informasjon, men jeg har allikevel valgt å være åpen rund det. Jeg frykter ingenting, jeg er sterkere enn det. Frykten får ikke ta meg oppi alt dette. Jeg er trygg på meg selv som mamma, og vet jeg har gjort mitt beste for mine barn. Det som føles så vondt er at jeg må bruke den lille ekstra energien jeg har på å sitte å forsvare meg selv foran noen som ikke aner hvordan vi har det, og som har fått servert en historie som ikke hører hjemme i vår virkelighet. Jeg tror at de som virkelig kan forstå dette 100% er alle de andre foreldrene til ME syke barn der ute. Gud hjelpe meg så mye urett mange av oss har måttet tåle, så mange kamper vi må ta. Men frykten for at systemet skal knekke oss, den vinner jeg over. For kjærligheten til mine barn, og viten om at det vi gjør er til deres beste holder meg gående. Jeg krabber meg opp igjen, for selv om vi taper noen kamper på veien, skal vi vinne krigen!
