Jeg kliper meg litt i armen nå, her jeg sitter foran den knitrende peisen. Juletreet som er hogget i skogen har kommet inn, pakkene er under treet, og hundene koser seg. Den beste lyden er uten tvil lyden av mine to barn som sitter i loftstua og spiller og skravler. De kjørte til og med egen bil alene opp hit til Norefjell i dag. For tre måneder siden var jenta mi så syk at hun kun kommuniserte med få tegn til oss, lå på sitt mørke rom hele døgnet. Sønnen min var like syk bare for 2 år siden. Nå har han klart og fullføre første halvdel av det som er slutten på hans videregående skole, som han har måtte tatt i deler etter hvordan formen har vært. Frøkna mi har vært pakket klar for julefeiring på hytte i Norefjell i ukesvis. Endelig var det tid for å komme seg ut av huset, se noe annet og oppleve noe annet. I dag har de kjørt sammen opp hit, skravlet og ledd, spilt spill og planlagt morgendagen i alpinbakken. Jeg er så ydmyk og takknemlig for at de er på vei tilbake til sine liv. Veien er lang, og vil helt sikkert ha sine humper, men livsgleden og pågangsmotet de nå viser er ut av en annen verden. Jeg er så stolt av hva de får til!
Julestrømpene er på pass, og nå kan bare jule komme.
At livet kan endres så mye som det har gjort for oss bare de siste 4 ukene er utrolig. Vi ser lyset, vi ser målet…Endelig! Nå skal vi nyte julen, hverandre, alle de positive tingene i livet og skape godfølelse hver eneste dag.
Tre av disse herlige pelsdottene gir også glede og godfølelse i massevis:-)
