Da jeg startet denne bloggen delte jeg alle mine innlegg på de ulike ME forum jeg fulgte på nettet. Flere av mine følgere var ME syke, eller pårørende til ME syke. I de første månedene av bloggingen hadde jeg mye på hjertet, mye frustrasjon og mye sorg. Jeg stanget i veggen og klarte ikke finne min vei videre, jeg søkte etter forståelse og omtanke for hvordan vi hadde det.  Tilbakemeldingene kom i ulik forpakning, de fleste gode og fulle av omtanke og forståelse. For det er virkelig sånn, at før man har stått i lignende situasjon selv er det vanskelig å forstå. Jeg har full forståelse for det, og de som har støttet oss og vært ærlige på at det er vanskelig å sette seg inn i hvordan vi har det, men at de er der, har vært godt. Det er vanskelig å forstå hvorfor man ikke kan komme på besøk som tidligere, eller at vi ikke lenger bare kan ta oss en tur. For oss har spontane besøk og for mye støy resultert i en utrolig mye sykere jente, som ble ute av stand til å kommunisere eller spise. Energien til overs til å forklare dette for omverdenen har ikke vært der, vi har heller måtte leve slik som var best der og da, og det resulterte i ensomhet og lite kontakt med familien. Til gjengjeld ser vi nå at den tiden var viktig, både for meg og for ungene. Særlig for Viktoria som gikk fra å være en aktiv jente, til å ikke fungere i det hele tatt.

Vi har brukt de siste to årene på å prøve å få livet tilbake. Tilbake til disse to glade energibuntene av noen barn!

Jeg har måtte tatt noen valg på veien. Det første jeg gjorde var å slette meg fra alle ME forum på nett og Facebook. Det er synd dette ikke kunne være et sted for felles forståelse og åpenhet rundt ulike måter å bli frisk på. Så fort jeg skrev et innlegg om at jeg valgte Lightning Process som min vei tilbake til livet, hagglet det inn med stygge kommentarer, påståelser om at jeg ikke kunne ha “ekte” ME hvis jeg trodde dette kunne gjøre meg frisk. Hvis jeg var så dum at jeg ville forsøke dette på mine barn i tillegg, var dette omsorgssvikt og ungene kom til å bli sykere. Vår sannhet er at på kun 5 uker er vi på god vei til et liv uten sykdom, og ME symptomene forsvinner mer for hver dag. Løy jeg da om ME  sykdommen min? Latet jeg som at de siste 12 årene av livet mitt var et helvete? Latet jeg som at ungene mine var syke også, og at all diagnotisering og sykehusopphold som gav klar ME diagnose bare var påfunn? Så klart ikke! Jeg kjenner nå til hundrevis av mennesker som har vært like syke, og sykere enn oss. De er friske i dag, og fullt opptatt av å leve livet sitt til det fulle. De hadde også “ekte” ME, men valgte å tenke at det finnes en vei ut av det. Jeg får så lyst å rope ut om denne måten å bli frisk på, i full respekt av de som dessverre ikke har blitt friske, så tror jeg det er verdt et forsøk. Men alle sinte kommentarer stopper meg,  jeg orker ikke lenger energityver og mangel på respekt. Det viktigste er at vi selv har funnet vår vei, vi har akkurat startet på den og veien er lang og vi er ikke i mål. Vi holder fokus på dette, og håpet er at jeg allikevel kan nå noen der ute som tør å prøve seg i samme retning for å få livet tilbake. 2018 skal bli et fantastisk år, med utfordringer, oppturer og sikkert noen nedturer. Nå har jeg verktøyene i sekken til å ikke falle tilbake, ikke dette sammen men fortsette å krabbe meg mot målet. Jeg er sterkere enn noen gang, og alle de andre fantastiske menneskene som har gått denne veien er der som støttende fjell. Ingen rikker seg før vi har nådd toppen, nå kan jeg se den klart og tydelig. Det er bare jeg som kan nå den, jeg som må jobbe meg opp dit. Det skal jeg klare!

Velkommen 2018! Jeg er klar for deg!