Å ta farvel med pappa…og ikke miste meg selv

Livet er ingen spøk, ei heller for pyser. Det har jeg virkelig fått erfare di siste ukene. Siden november har jeg jobbet hardt med hodet, mental trening, visualisering og brukt all kunnskapen jeg har lært i LP prosessen. Formen begynte virkelig å komme seg, og vinterferien var virkelig fin. Vi var på hytte i Norefjell, stod på ski, trente, gikk turer og var sammen med familien. Energien var på topp, kropps smerter fantes ikke, og livet smilte. Så raste det totalt sammen. Dagen vi reiste fra hytta kom beskjeden om at min pappa var blitt syk og sendt til Ullevål sykehus, så jeg dro dit rett fra fjellet. De neste uken var livet snudd på hodet, og bar preg av uro, sorg, glede, håp og fortvilelse. Slitenheten kom snikende tilbake, hodepinen og kropps verken også. Jeg jobbet intenst med å mobilisere kreftene mine, ikke la meg falle i grøfta samtidig som jeg måtte kjenne på alle følelsene som kom. Jeg brukte pappas evige bruk av galgenhumor når livet var tøft, som den største motivator disse ukene. De “gamle ME symptomene” kom, men gikk raskt tilbake, og jeg følte jeg hadde kontroll. På morgenen den 10. mars døde min kjære pappa, og jeg måtte dykke enda dypere for å holde meg oppe

Jeg har alltid vært en pappa jente, og savnet etter de gode samtalene, høre den utrolige tørrvittige humoren hans, den river i meg. I tiden fra han gikk bort til begravelsen klarte jeg på en måte å holde meg oppegående, med planleggelse av begravelse, minnetale som jeg skulle holde, velge gode sanger…dagene gikk. Dagen etter begravelsen derimot ble en total kræsj. Jeg ble livredd! Alt av ME symptomer kom kastende over meg, sorgen reiv meg i filler og jeg klarte ikke se hvordan jeg skulle komme meg opp igjen. For hvordan sjonglerer man å kjenne på sorgen, uten å grave seg ned i den? Det er som å balansere på en line, jeg er ustø men nekter å falle. Blir jeg ufokusert vil jeg falle, jeg vil forbli i sorgen og kjenne på alle de vonde symptomene som kommer tilbake. Men jeg vil ikke falle, ikke nå, ikke når jeg hadde kommet så langt! Ville pappa ha ønsket at jeg falt? Så klart ikke! Han ville ha dyttet meg opp igjen, bedt meg fokusere og kjenne på alt det som holder meg stødig. Dagene vingler en del, men jeg klarer å holde fokus. Jeg ser fremover, og livet går videre uansett. Det er bare jeg som kan velge hvordan jeg vil gå, og jeg forsøker så hardt å gå stødig nå. Jeg velger fremdeles livet, og alle dens gleder og finner godfølelse hver dag. Når det er vanskelig, sånn som nå, visualiserer jeg. Tar meg selv tilbake til en dag jeg kjente på ren glede og energi. Det som er så kult med kroppen, er at når vi virkelig visualiserer, vet den ikke forskjell på om vi virkelig er der eller ikke, følelsene som hjernen kjenner er den samme. Hjernen er stjernen sies det, og det er så spennende å virkelig ha oppdaget det. Flere ganger om dagen visualiserer jeg at jeg går tur langs kyststien i Spania. Jeg kjenner sola varme i ryggen, jeg hører bølgene slå mot land, jeg kjenner lukten av salt hav og blomster. Hele kroppen min er der da, og alle vondter forsvinner. Om to dager er jeg der igjen, fysisk og virkelig. Jeg trenger en god pause nå, kun bruke dagene fremover til å finne tilbake igjen til energien og godfølelsene. 

Pappa skal være min motivator. Jeg skal tilbake til livet, fullt og helt, jeg skal leve det videre for oss begge

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg