Før min datter ble syk var hun en aktiv Freestyle danser på Elite nivå. Hun trente flere ganger i uka, og helgene bestod som oftes av konkurranser eller treningssamlinger. Dans og musikk har alltid vært en stor del av livet hennes, og da hun ble syk var dette hennes største sorg å ikke lenger klare å få til. i 2016 ble hun stadig sykere, fatique og kroppssmerter var overveldende, men hun klarte ikke slutte helt med dansen. Dette ble fremdeles hennes lille “pause” fra alt som var så vanskelig, og hun brukte musikken som terapi når smertene var utholdelige. Hun lå i sengen uten og orke lys eller berøring, men med musikk på ørene lå hun der og “danset” i hodet sitt, visualiserte seg tilbake til alle konkurransene hvor hun mestret dansen så godt at det ble pallplassering på pallplassering. Hun kjente på følelsene av glede og lykkerus av å få til det hun jobbet så hardt for, selv når hun lå der og ikke engang klarte å stå på sine egne ben lenger.
Så klart hadde hun mange tunge dager, der tristheten over å ikke kunne danse mer tok overhånd. Allikevel valgte hun å fokusere videre på alt det som hadde vært så bra, på den utrolige dansegjengen som er på danseklubben hennes. På alle forledrene til de andre danserne som alltid heiet og backet opp henne på lik linje med sine egne. På treneren som er og blir et av hennes største forbilder. Det ble hele tiden fokusert på at hun skulle klare å komme seg tilbake, ikke på at dette var slutten. Det tror jeg var en av de avgjørende elementene for at hun ikke gav opp selv. I hele 2017 ble det ingen dansing, kroppen kollapset helt, og til slutt var hun så syk at hun ikke klarte spise, drikke, snakke eller bevege seg. Når vi snakker om dette i dag, forteller hun meg om alle danse koreografiene hun laget i hodet sitt mens hun lå der og vi trodde hun var dypt inne i søvnen. “Jeg var for sliten til å åpne øynene og snakke, men jeg danset fremdeles i hodet mitt” forteller hun oss nå. Jeg er så ufattelig glad for at jenta mi hadde dansen før hun ble syk, og at hun har klart å bruke den som et anker for å holde seg fast, klamre seg tilbake til livet. For det er akkurat det hun har gjort! Hun er på vei tilbake, og veien tilbake er ikke lett når man har vært ute av samfunnet så lenge. Danseklubben har hele veien vært der i bakgrunnen, og hun følte seg ønsket tilbake, noe som har vært helt avgjørende for at hun er der hun er i dag. I januar startet hun så smått og trene opp igjen kroppen her hjemme. Mye av musklene hadde forsvunnet, og kroppen var stiv og vond. Annen hver dag har hun varmet opp forsiktig, tøyd og tøyd. Nå trener hun mer styrke og musklene kommer tilbake, samtidig som kropps smertene forsvinner. Hun danser i stua, ser på gamle videoer av seg selv på konkurranser og øver på koreografiene sine. I helgen var vi på dansekonkurranse og heiet på den herlige gjengen fra Unique danseklubb. Både dansere, trenere og foreldre viser en sånn sann glede av å se henne igjen, og hun føler seg virkelig savnet. Det er så viktig for henne nå. Denne uka dro hun tilbake på sin aller første dansetrening på over ett år. Den jenta jeg hentet var så full av smil og glede, bøttevis av motivasjon og mestringsfølelse, svett og andpusten etter å ha klart å fullføre! Hun har ikke gjort annet en å danse hjemme siden treningen,og er så klar for fortsettelsen. Uten dansen i livet, vet jeg ikke hvor hun hadde vært i dag.
Det er mange meninger om toppidrett, og også mange meninger om freestyle. “Er ikke det sånn dans med mye sminke, glitter og drakter?” Dette får vi ofte høre, og ja, det er det også, men i en veldig liten grad. Resten av tiden er det danseglade unge, med et vanvittig pågangsmot og vilje til å løfte hverandre opp og frem. Dette ble min datters redning, og hennes viktigste anker på vei tilbake til livet og til dansegulvet. Veien fremover er lys, og jeg er så takknemlig for alle de fine dansefolka vi har rundt oss nå. Her heier alle på alle! Takk for at dere finnes!
