Livet er ingen selvfølge…hjertet mitt gråter for så mange…

I skrivende stund sitter jeg på takterassen i huset mitt i Spania, nyter et glass Sangria mens jeg hører på gresshoppene suse. Jeg kjenner på en enorm takknemlighet over livet akkurat nå, og jeg kliper meg fremdeles litt i armen. Jeg er her på mor & datter tur med jenta mi, noe som for bare 5 måneder siden hadde vært helt utenkelig. Da kjempet hun hver dag, for å klare å bevege seg, spise, orke lyder og lys, og bare det å klare å stå på egne ben var en kamp. Nå har vi vært en uke i Spania, og dagene er fulle av liv og latter, sol og bad, shopping og restaurant besøk. Vi har løpt bakkeintervaller, trent styrke, hun har danset og danset, kjent på hvor fantastisk livet er når du kan leve det igjen.

Jeg tror ikke det er mulig å fatte den gleden jeg kjenner på nå, ikke før du selv har vært der vi var. Aldri håper jeg noen skal måtte oppleve det helvete vi har vært gjennom, men jeg vet at det dessverre ikke er sånn. Jeg vet at akkurat nå ligger det ungdom rundt om i landet på mørke rom, eller mer eller mindre bundet til sengene sine. ME sykdommen har satt sine klør i de, og de aner ikke hvordan de skal komme seg ut av den. Rundt dem sitter livredde knuste foreldre, som ikke vet hva godt de skal gjøre for barnet sitt. Jeg vet hvordan de har det, jeg har vært der! Ukentlig snakker jeg med redde mammaer som ringer meg, som leser om min datters vei tilbake til livet, og ønsker det samme for sitt barn. Men de er redde, redde for at de kan gjøre barnet sitt sykere. Jeg kan ikke annet enn å snakke om vår vei, forsikre dem om at jo: Viktoria hadde ME, godt utredet, der alle leger aldri var i tvil. Med ME diagnosen følger ofte også tanken om at dette blir du aldri frisk av, men vi er fremdeles bevis på at det går ann! 

Veien er tøff, og full av kamper. Men vi vinner en og en av de, sakte men sikkert på veien tilbake. Livet er ingen selvfølge, og jeg gråter for hver og en av dere som ligger der ute og lengter tilbake til det. I dag tørket jeg en tåre, av glede over en mamma jeg har snakket med en stund. Hennes datter var også alvorlig ME syk, så syk at hun ikke klarte gå eller spise. De satset, og livet er på vei tilbake til henne også. I dag satt hun ute, smilende i sola. 

I dag kjenner jeg på takknemlighet, glede og lykkerus over livet vi nå tar tilbake. Du er så etterlengtet, og så velkomment!

3 kommentarer
    1. Fordi dere er fortjent det <3
      Mor/datter tid er verdifullt!
      Som du sier nyt og sett pris på livet og de mindre ting i livet, dere har kjent på dager hvor dette har vært umulig....Nå må dere bare forsyne dere av livet og nyte maximalt!
      Mange gode klemmer til fine dere <3

    2. Me er en skremmende sykdom og jeg kan ikke forestille meg alle irrgangene.
      Men jeg vet litt om å komme seg fra alvorlig sykdom. Nyt hver eneste dag. Det er ikke en selvfølge.
      Klem Deveny

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg