Jeg var på et punk livredd for at denne ukjente kvinnen som hadde tatt kontakt med meg, mente alvor!
Helt siden min verden raste i grus og min datter fikk samme diagnose som meg, har jeg vært åpen om situasjonen vi var i når vi levde med ME sykdommen. Da våre veier endret seg i jobben med å bli frisk, var jeg også åpen om det. Hatet har stormet på i takt med at vi ble friskere, men jeg kunne ikke gi meg. I dag kom nok et bevis på hvorfor!
For flere uker siden tok en ung kvinne kontakt, ei som levde sitt værste mareritt. Hun har ME, men er i motsetning til meg står hun helt alene om sin tilstand og hvordan hun skal takle den. Hun har venner og familie rundt seg, og så klart er de alle livredde for hvordan det skal gå med henne. Da hun tok kontakt med meg var hun så langt nede du kan komme. Hun var i ferd med å gi opp! Hun så ingen ende på sin situasjon, hun hadde ikke et snev av håp igjen. Hvorfor er det sånn? Jo, fordi helsevesenet i dag vet for lite, de kan ikke anbefale noe som vi vet fungerer for mange, bare fordi det ikke er forsket godt nok på. Det er i og for seg forståelig, men hva tilbyr de da? INGENTING!
Hun følte seg helt alene i sin situasjon, men allikevel var hun nysgjerrig på hvordan vi hadde klart det vi har gjort. Hun var skeptisk, som er forståelig. Hun klarte ikke forstå hvordan en type mental trening over tid kan endre de fysiske tegnene kroppen gir. Det forstod ikke jeg heller! Jeg er alltid forsiktig med å anbefale noen andre å gjøre akkurat det samme som det vi gjorde. Alt fungerer ikke for alle, så jeg ba henne tenke over hvor hun stod i dag og hva hun ville. Hun ville bli frisk, men ante ikke hvordan. Alt hun trengte var at noen forstod henne, støttet henne og heiet på henne på den veien hun selv valgte. Hun hadde mistet troen, hun var klar for å gi opp livet.
Målet kan være langt der oppe, veien opp kan være bratt og kronglete. Noen steder ser du ikke veien lenger. Fokuser på målet og bestem deg for aldri å gi deg, så vil du nå toppen en dag
I dag fikk jeg bilder av hennes gåtur, med en kropp som knapt har vært i bevegelse. Men hun klarte det, sammen feiret vi hennes egen prestasjon og hun kjente for første gang på lenge at hun følte en bedring. Hun tilegner seg kunnskap hun ikke hadde og setter seg inn i sin egen situasjon. Er ikke dette en jobb for helsevesenet? Er ikke dette en jobb for foreninger som skal være nøytrale for ulike tilnærminger av en sykdom? Med ME er det dessverre ikke slik.
I dag fikk jeg en lang melding om hvor takknemlig hun var for at hun hadde tatt kontakt, at hun hadde fått tilbake håpet og tatt grep om sin egen situasjon. Jeg er så stolt over hennes ståpåvilje til å fortsette kampen, om aldri og gi seg. Det er personer som dette som gjør alt verdt det, som gjør at jeg fortsetter og dele av min kunnskap og erfaring. Takk for at du tok kontakt, jeg heier på deg hele veien til mål:-)
