VI MÅ TØRRE Å FRONTE DETTE!

I går postet Pårørende senteret vår historie, hvordan vi levde i sykdom og hvordan vi ble friske. Sist gang denne historien ble delt i en avis, var overskriften “..fått hundrevis av hatmeldinger..”

Det stemte også, og jeg fikk like mange etter at avisa delte historien. Jeg fikk høre at jeg fremstilte ME syke på en feilaktig måte og at jeg ødela for andre syke. Jeg forstår de godt, for jeg var selv engang der de er nå…midt i sitt verste mareritt som man ikke ser en ende på.

I går kom samme intervju på trykk, men med en annen rapporter som vinklet saken på en annen måte. En rapporter som ikke selger på klikk overskrifter eller drama, en som selger på forståelse og innsikt i andres situasjon. Det sier mye om hvordan dagens mediebilde ikke alltid er slik du tror eller slik du leser. Du må ikke glemme at personene bak tastaturet har ulike hensikter med å poste det de gjør. De har ulike mottakere og spisser budskapet på ulik måte.

Her er linken til reportasjen: http://www.parorendesenteret.no/min-historie/anette-og-barna-blei-friske-av-me?fbclid=IwAR2EvnX1ELKaBgfCat5arEbfTaL4G8CxGHuHqmAmp1g0QJuiex0K7Baapz4

Denne reportasjen kan jeg “eie” mer enn den forrige, fordi den får frem de poengene jeg jobber etter på en bedre og mindre støtende måte. Jeg snakker min sak for å spre håp, og fortsetter med det. Om en uke står jeg på min største scene så langt og snakket på en stor konferanse til hundrevis av mennesker. De skal også få mitt budskap, høyt å tydelig:

“Vi er for dårlige på å hjelpe de syke som faller utenfor de sykdommene med to streker under, de med satt behandling allerede!”

Vi er for dårlige på å tørre å se utenfor den boksen samfunnet har bygget opp!

Vi er for dårlige til å tørre å sette krav og stille kritiske spørsmål til syke i redsel for å få motangrep. Vi må tørre å snakke høyt, tørre fremme et budskap som kan gi håp til så mange!”

Hva kan vi lære av de som turte?