Jeg holdt den opp mot speilet, opp mot ansiktet mitt. En av over 50 hvite piller som nå lå i en haug ved siden av meg. Jeg kikket på speilbildet mitt igjen. Øynene var hovne og røde, tårer rant i strie strømmer nedover kinnet mitt. Jeg så på pillehaugen igjen, og viste at de kun hjelpe meg med å få slutt på alt sammen. Få slutt på den smerten jeg ikke lenge orket å bære. Jeg var 16 år og klar til å avslutte livet.
Det er helt sykt å tenke på i dag at jeg nesten klarte det. Jeg tok alle de pillene, og jeg var klar…trodde jeg. Idet virkningen slo inn, kroppen ble sløvere og sløvere mens jeg lå der på badegulvet kom også panikken. Jeg ville jo ikke dø! Jeg ville ha hjelp til å slippe den jævla kloa som satt fast i brystet mitt. Jeg klarte å ake meg inn på soverommet, rive ned telefonen fra nattbordet å ringe etter hjelp. Jeg klarte ikke lenger snakke, jeg fikk hvisket frem noen ord slik at de i andre enden forsto alvoret. Sykebilen kom og fraktet meg til akutten hvor jeg ble pumpet. Jeg døde ikke den dagen, og for meg ble det en vekker.
Hvorfor endte jeg her?
Helt siden slutten av barneskolen var det noen jenter som hang seg på meg, hadde gjort det til sitt kall og trykke meg ned hver eneste dag! De kunne rope ut kommentarer på klærne mine, på hvor lang og stygg jeg var, og at aldri en gutt på denne jord kom til å ville bli sammen med meg. Ungdomsskoletiden ble like ille, de startet allerede på bussen til skolen.
Er dere klar over hvor mye dere ødela et liv med å holde på sånn? Skjønte dere konsekvensene av hva dere drev med?
På videregående tok en ny gjeng over, og bare det å passere de i kantina ble et mareritt. Blikking, tisking og hvisking, sette ut et ben så jeg falt…triksene deres var mange og de virket. På innsiden ble jeg mindre og mindre for hver eneste dag som gikk. Jeg trodde på dere! Jeg viste dere hadde rett! Jeg var ikke verdig noen gutt, jeg var stygg og ubrukelig akkurat slik dere sa.
I dag er mobbing kanskje mer “usynlig” enn før. “Likes” på sosiale medier, anonyme grupper som rangerer deg ut fra utseende. Russebusser som har krav på hvordan du skal se ut for i det hele tatt få lov til å være med. Hva pokker er det dere driver med? Hva er det som gir deg retten til å trykke andre ned?
Ja, jeg spør deg der ute som nå føler deg truffet! Hvorfor er du villig til å ødelegge, eller i værste fall ta et annet liv? Hvorfor er det sånn at vi hele tiden higer etter likes og kommentarer på bilder vi legger ut av oss selv? Hva om du får få likes? Er du da ikke bra nok, må du endre deg for å flere likes? Drit i det! Du trenger ikke at andre skal forteller deg hvor fantastisk akkurat DU er!
DU må stole på at du er amazing akkurat fordi du er du!
Jeg er lei av å høre lærere og rektor på skoler si at “her har vi ikke mobbing”. For hva vet dere egentlig om det? Det foregår BAK ryggen deres, det foregår 24 timer i døgnet på sosiale media. De som blir berørt tier ofte, fordi de føler seg så små som de blir fortalt de er. Dere hører ikke om de, ikke før det er for sent.
Akkurat derfor tar jeg i disse dager min utdannelse i NLP. For å få mer lærdom i å coache og bygge opp de der ute som trenger det. Jeg vil ut å snakke til dere, dere unge vakre mennesker som har livet foran dere. IKKE gå i samme fella som meg! DU er for god for det! Søk hjelp, snakk om det HØYT! Husk at de som mobber ofte har det like vondt som deg, de vet bare ikke hvordan de skal få ut sin indre smerte.
JEG SER DERE, JEG HAR VÆRT DER. SNAKK OM DET, IKKE VÆR REDD FOR Å SI I FRA.
Følg meg på Instagram: https://www.instagram.com/kampenforlivet_/?hl=nb
SnapChat: Kampenforlivet By Anettelie
Har du ingen å snakke med? Ta kontakt med meg:)
