Dagen har vært hektisk og produktiv så lang, det er mye spennende ting som skjer om dagen.
Jeg har vært på møter med en avis som vil skrive en artikkel om den reisen jeg har vært på. Det er godt å kunne fortelle sin historie og spre håp til andre som er i den situasjonen jeg var i. Jeg har alltid hatt en tanke om “å redde verden”, så nå ønsker jeg å bidra så godt jeg kan. Fotoshoot er alltid gøy, så det blir spennende å se hvordan bildene blir
Jeg var på et punk livredd for at denne ukjente kvinnen som hadde tatt kontakt med meg, mente alvor!
Helt siden min verden raste i grus og min datter fikk samme diagnose som meg, har jeg vært åpen om situasjonen vi var i når vi levde med ME sykdommen. Da våre veier endret seg i jobben med å bli frisk, var jeg også åpen om det. Hatet har stormet på i takt med at vi ble friskere, men jeg kunne ikke gi meg. I dag kom nok et bevis på hvorfor!
For flere uker siden tok en ung kvinne kontakt, ei som levde sitt værste mareritt. Hun har ME, men er i motsetning til meg står hun helt alene om sin tilstand og hvordan hun skal takle den. Hun har venner og familie rundt seg, og så klart er de alle livredde for hvordan det skal gå med henne. Da hun tok kontakt med meg var hun så langt nede du kan komme. Hun var i ferd med å gi opp! Hun så ingen ende på sin situasjon, hun hadde ikke et snev av håp igjen. Hvorfor er det sånn? Jo, fordi helsevesenet i dag vet for lite, de kan ikke anbefale noe som vi vet fungerer for mange, bare fordi det ikke er forsket godt nok på. Det er i og for seg forståelig, men hva tilbyr de da? INGENTING!
Hun følte seg helt alene i sin situasjon, men allikevel var hun nysgjerrig på hvordan vi hadde klart det vi har gjort. Hun var skeptisk, som er forståelig. Hun klarte ikke forstå hvordan en type mental trening over tid kan endre de fysiske tegnene kroppen gir. Det forstod ikke jeg heller! Jeg er alltid forsiktig med å anbefale noen andre å gjøre akkurat det samme som det vi gjorde. Alt fungerer ikke for alle, så jeg ba henne tenke over hvor hun stod i dag og hva hun ville. Hun ville bli frisk, men ante ikke hvordan. Alt hun trengte var at noen forstod henne, støttet henne og heiet på henne på den veien hun selv valgte. Hun hadde mistet troen, hun var klar for å gi opp livet.
Målet kan være langt der oppe, veien opp kan være bratt og kronglete. Noen steder ser du ikke veien lenger. Fokuser på målet og bestem deg for aldri å gi deg, så vil du nå toppen en dag
I dag fikk jeg bilder av hennes gåtur, med en kropp som knapt har vært i bevegelse. Men hun klarte det, sammen feiret vi hennes egen prestasjon og hun kjente for første gang på lenge at hun følte en bedring. Hun tilegner seg kunnskap hun ikke hadde og setter seg inn i sin egen situasjon. Er ikke dette en jobb for helsevesenet? Er ikke dette en jobb for foreninger som skal være nøytrale for ulike tilnærminger av en sykdom? Med ME er det dessverre ikke slik.
I dag fikk jeg en lang melding om hvor takknemlig hun var for at hun hadde tatt kontakt, at hun hadde fått tilbake håpet og tatt grep om sin egen situasjon. Jeg er så stolt over hennes ståpåvilje til å fortsette kampen, om aldri og gi seg. Det er personer som dette som gjør alt verdt det, som gjør at jeg fortsetter og dele av min kunnskap og erfaring. Takk for at du tok kontakt, jeg heier på deg hele veien til mål:-)
Er Norge det landet i verden hvor vi snakker oss selv mest ned?
Noen kvinner snakker ofte uten styrke og selvtillit, vi unnskylder oss for våre meninger og vegrer oss for å vise hvem vi er.
“Dette er kanskje feil, men..” “Jeg vet ikke om dette er bra nok”, “Jeg tør ikke..” Vi gjør oss selv usynlige!
Hvordan du snakker, hvilke ord du bruker og hvordan du setter dem sammen gjør en stor forskjell på hvordan du fremstår for andre og DEG SELV. Dette spiller en rolle for hvilke dører du åpner på din vei, hvilken innflytelse du gir og hvor veien du er på fører deg. For at andre skal tro på deg og ditt budskap må du først tro på deg selv!
Damer liker å skravle, og ofte kan vi høres som et kakle kor som prater i munnen på hverandre:-) Andre ganger kan man høre at vi har mistet troen på oss selv. Vi snakker våre prestasjoner ned, unnskylder våre valg og tør ikke stå opp for hva vi innerst inne brenner for. Vi tør ikke stå for våre indre verdier eller si imot når andre snakker urett. Noen som kjenne seg seg igjen?
Noen kvinner (og sikkert en del menn) bruker ofte et Kraftløst språk, eller et “OUT-OFF POWER” språk som hindrer oss i å få frem vår styrke, tilstedeværelse og indre stemme.
Dette vil ikke føre deg fremover, dette vil ikke gi deg de resultatene du ønsker, og den virkelige DEG vil ikke skinne frem slik du fortjener!
Her gir jeg deg en utfordring du kan være oppmerksom på resten av uka:
De første setningene under er passive, uten kraft og styrke. Velger du den andre viser den din styrke, er målrettet, setter deg i førersetet og andre ønsker å lytte til deg:
Jeg tror jeg kan klare det – Jeg kan klare det
Jeg er ikke så flink til.. – Jeg lærer meg hvordan..
Jeg skal prøve – Jeg skal gjøre det
Det er veldig vanskelig –Det er en fin utfordring
Jeg er ikke så godt til.. –Jeg lærer meg hvordan jeg skal….
Jeg håper jeg kan.. –Jeg vet jeg kan
Jeg er nervøs… –Dette er spennende
Det er mange måter du kan trene opp din indre coach på for å nå de målene du vil og bli sett og hørt for den du er.
Dine ord former din virkelighet, påvirkningskraft og hvordan andre ser på deg.
Så ei dine ord, ei dine meninger, ei dine verdier. Stå rakrygget i dem, stå støtt i måten du snakker på og formidler dine meninger og tanker. Tørr og utfordre deg selv på dette gjennom uka?
Kjenn hvor fantastisk det føles!
OWN YOUR PASSION – OWN YOUR WORDS – OWN YOUR VALUE
Hver uke bombarderes jeg med stygge kommentarer på sms, snapchat, under innleggene mine eller på mail. Jeg blir utestengt fra ulike Facebook grupper og får tydelig beskjed fra flere at NOK ER NOK! Men vet dere, jeg gir meg ALDRI!
Uansett hva du brenner for og hva du ønsker å dele med andre, vil det alltid være noen som er uenig, og det er greit. Det vil nok også være de som må dele sitt indre sinne over på andre, uten å tenke over konsekvensene av hva de gjør.
Disse “haters” har stoppet meg mange ganger, jeg begynte å tro de hadde rett og at min vei til livet kanskje ikke ville fungere allikevel. “Bare vent, snart blir dere sykere igjen”! “Du burde meldes til barnevernet for den hjernevasken du holder på med til dine barn”. “Du er en skam og ødelegger for oss syke”….Listen er lang, og dette er bare den fine versjonen.
Men jeg gir meg ikke!
Hvorfor? For at flere skal få den muligheten jeg og mine barn fikk, nemlig LIVET, TROEN OG INSPIRASJONEN!
Min erfaring er at det som stopper mange, samt meg selv, var frykt. Redselen for at det ikke skal fungere, redd for at man må forbli i den situasjonen jeg var i.
Det er så mange ganger jag har følt på håpløshet og lysten til å gi opp. Mye av dette skyldes alle disse nett trollene som til stadig trykker meg ned. Dere skal ikke vinne lenger! Jeg skal vinne denne kampen, og jeg er jammen meg på god vei! Jeg skal fortsette å tale mitt budskap til alle som vil høre på meg.
Slik var livet mitt opptil 20 timer hver eneste dag
Dette intervjuet i Romerikes blad kom ut 4 mnd før jeg tok grep og endret livet mitt
DU KAN BLI DET DU VIL HVIS DU BARE TROR! DU ER UNIK FORDI DU ER DEG! Jeg ser deg, jeg har vært der du er.
Jeg vil bruke min erfaring og kunnskap til å inspirere, spre håp og tro til alle dere der ute som trenger det.
Flere foredrag er på planen i mai, og jeg er nå så heldig at jeg er tatt inn i toppblogger Anne Brith Davidsens Influencer Program. Et råskinn av ei dame som virkelig har fått kjenne på kroppen hva nett troll kan gjøre med deg. Men hun gav seg aldri, hun reiste seg hver eneste gang og står i dag som en sterk rakrygget kvinne. Hun vant, og hun inspirerer meg til å følge samme vei.
Sammen skal vi skape drømmen, inspirere og motivere med all vår kunnskap og erfaring!
Det er så mange der ute som kjenner på en kropp som ikke spiller på lag, kjenner seg trøtte, slitne, energinivået synker, kroppen er vond. Jeg var der, jeg lyttet ikke til kroppen og endte med ME diagnose som varte i 13 år! Jeg kom meg ut av det, jeg er fremdeles ute av det og leve livet bedre enn før. Jeg vil inspirere og motivere alle dere til og bli den beste utgaven av deg selv. Ikke leve ok, men amazing!
Lever du med sykdom eller helseutfordringer du vil ut av? Har du mistet troen på å noen gang bli frisk? Har du gitt opp håpet om at det en dag vil snu? Jeg forstår deg! Jeg var også der!
I dag lever hundre tusenvis av mennesker bare i Norge med en eller annen form for kronisk lidelse som det ikke finnes behandling for, kun lindring og mestring. CFS/ME, Fibromyalgi, Virus på balansenerven og en eller annen form for utbrenthet ligger i toppen. Jeg var en av disse i 13 år, og trodde på alle leger som sa jeg ikke kunne bli frisk. Jeg vet at tusenvis av andre der ute tenker det samme, men jeg har også sett mange av de som var syke blitt friske igjen.
Jeg har møtt ungdom nede i 13 års alderen som hadde mistet håpet om å få tilbake et liv som frisk. Unge mennesker som kom til sykehuset i rullestol, med sonde i nesen for tilførsel av mat. De skrek av smerte bare jeg rørte ved huden deres, og jeg måtte hviske eller bruke tegn når jeg skulle snakke med de. Jeg jobbet i mørket med sondemat pumpen, smerteplasteret og kalde kluter på pannen. Jeg som sykepleier viste heldigvis av erfaring at dette kunne snu. Legene bare gned seg i pannen, og ante ikke hvilket råd de skulle gi. For leger er medisin og medisinsk forskning viktig. Det finnes ikke for denne gruppen pasienter.
Jeg snakker daglig med fortvilte personer som tar kontakt med meg etter å ha lest min og min datters reise fra syk til frisk. Jeg snakker med gråtende mødre som ser barna sine “visne” foran øynene deres. De aner ikke hva de skal gjøre! Jeg snakker med desperate syke som sitter fast i den situasjonen de er i. Over så lang tid har de fått høre at de ikke kan bli friske. De blir bombardert av historier om at blir du frisk var du ikke syk, da var du “bare” deprimert. EN fellesnevner for alle disse er HÅP. De har mistet håpet og troen på at dette kan snu. Så lenge du verken har håp eller tro klarer jeg ikke se hvordan noen kan bli friske uansett sykdom.
Er du en av de som lever i denne situasjonen i dag eller kjenner noen som gjør det? GI DEM ELLER DEG SELV HÅP!
Skaff deg informasjon om de som er friske i dag, les hva de gjorde. Lær av deres historier! Ta det med til legen din hvis du er usikker, eller ta kontakt med noen som var i din situasjon men som nå er frisk igjen.
Jeg brukte lang tid på å TRO på at HÅPET der ute også kunne gjelde meg. Jeg brukte lang tid på å la TVILEN forsvinne, og faktisk tenke at DETTE KAN OGSÅ JEG KLARE!
Et sted må man starte, her er mine råd:
1: LÆR DEG SAMMENHENG MELLOM KROPP – HJERNE.
Her er en god bok som øker forståelsen av hvor fysisk syk en kropp kan kjennes når stress – smerter og søvn ikke er optimalt.
Bjarte Stubhaug som er spesialist i psykiatri og stressmedisin har utviklet en App som tar deg gjennom enkle øvelser, og forteller om sammenhengen mellom hode – kropp. Jeg er sikker på at forståelsen din vil øke etter å ha hørt på denne. Anbefales på det sterkeste!
2: LES OM ANDRE SOM HAR BLITT FRISKE OG LA DEG INSPIRERE AV DERES HISTORIER
Live Landmark var tidligere ME syk, og jobber i dag med å hjelpe andre ut av lignende situasjon hun selv levde i over mange år. Da jeg leste hennes bok, forstod jeg: DET ER MULIG, DET ER HÅP, DET GÅR ANN!
Recovery Norge er en organisasjon bestående av FRISKE mennesker som tidligere var syke av ME, Fibromyalgi, Tinnitus og andre medisinsk uforklarlige sykdommer. På hjemmesiden ligger det mange historier fra både barn, unge og voksne, som forteller om sin vei fra syk til frisk. Alle har de ulik historie, alle ble ikke friske av samme metoder.
Felles for de alle er allikevel: DE SKAFFET SEG TRO OG HÅP OM AT DE SELV KUNNE GJØRE NOE MED SIN TILSTAND!
For ordens skyld er ikke denne posten ment som reklame for hverken nettsider, bøker eller Apper. Det er kun mine tips og råd til andre der ute som fortjener å få livene sine tilbake. Du må selv finne din vei, men vit at du ikke er alene. Grav frem din indre styrke og bestem deg for å gi det et forsøk. Livet ligger der ute å venter på deg:-)
Når man endelig har en “fridag” midt i uka, er det noen ganger godt å ikke planlegge noe. For meg er det allikevel viktig å tenke over hva jeg vil ha ut av dagen, hva jeg kan fylle den med for å skape godfølelse og minner jeg kan ta frem igjen fra den gode boksen når jeg trenger det. Kjæreste tid har det blitt lite av det siste, og denne uka bestemte jeg meg for at jeg skulle investere litt ekstra i oss. Kvelden ble tilbrakt på Coyo på Sørenga, men nydelig meksikansk mat og drinker.
Våren er virkelig i anmarsj i Oslo. Det kjennes både på pollen nesa og “øyeballene” jeg våkner med hver morgen. Russen smiler i gatene, utecafeene fylles opp og folk smiler rett og slett litt mer. Båtlivet er i gang for flere, og jeg tenker å nyte alle de sommerkveldene jeg kan fremover.
Da energinivået mitt var på sitt laveste, og jeg hadde følelsen av å drukne litt i mitt eget liv klarte jeg ikke ha fokus fremover eller utenfor boksen jeg stod i.
“Boksen” var full av slitenhet, lite energi, lite selvfølelse, skyld, dårlig samvittighet, følelsen av å ikke strekke til og følelsen av å stå fast i et liv jeg ikke likte. Det er lett å bli stående fast i en slik “boks”, og det er vanskelig å se ut av den og tro at man faktisk kan velge en annen. En med litt lysere vegger, en uten lokk og med mer farger og håp. Negative tanker og følelser rundt den situasjonen man står i maler fargene i boksen din ganske så mørke. Den setter lokket godt på og lar deg forbli trygt der inne uten noen store håp for at du selv klarer å løfte av lokket. Det er ikke lett og vokse og utvikle seg selv i mørket, selv om mørke tanker er en del av livet. Man skal ikke ignorere dem, men heller ikke “sutte på dem”. Se de, anerkjenn de, vit at du tåler de og gå videre til det som kan la deg utvikle deg videre til noe mer eller noe annet.
Disse tre grepene kan hjelpe deg på veien til et bedre DEG:
1: IKKE FORVENT AV DEG SELV AT DU KAN GJØRE ALT DU KLARTE FØR
Tidligere i livet hadde du kanskje mer energi, du trente mer, jobbet mer, var mer sosial og sjonglerte fint mange baller samtidig. Det er HELT NORMALT og OK og ikke ha det sånn lenger. Det er lett å føle at du mister din identitet hvis du sammenligner den du er nå med den du var. Følelsen av sorg over å ha mistet seg selv, eller frykt over at de rundt deg ikke skal like den nye deg er helt normale følelse å kjenne på. Den kjedelige utgaven, den som ikke er så morsom lenger og sosial. Den som sier nei til invitasjoner eller drar hjem tidlig fra fest. Liker de den? Liker jeg den?
Sannheten er at du nå er i en ny epoke av livet, en som krever deg på en annen måte og en som krever at du selv tar grep om DEG på en annen måte enn før. Utfordre deg selv på en annen måte og finn andre veier som fører til en bedre DEG.
“HVORDAN KAN DU BRUKE “SLIK DET ER NÅ” PÅ EN BRA MÅTE I LIVET DITT, SOM IKKE SETTER DEG TILBAKE?
Finn en annen måte å tren på hvis den gamle ikke fungerer. Ta en vin kveld med 1 venn med forutsetningen at kl 23 er det natta. Ikke skap stress over å savne noe du nå kan gjøre på en annen måte. Skap den, voks på den, la den gi deg energi
2: IKKE SI TIL DEG SELV AT DU “HENGER ETTER”
Det er lett å tenke på alt vi burde- skulle- må gjøre og ha følelsen av å ikke strekke til hele tiden. Når vi pusher oss selv til å gjøre alt vi “burde”, selv om vi vet at vi egentlig må ta det mer rolig og fokusere på RO, er veien til den sorte boksen kort…du vet, den med lokk på..:-)
Husk dette: Du ligger aldri etter, du henger ikke etter i livet ditt. Du er på DIN VEI, den som er riktig for deg og ingen andre. Små steg fremover er fortsatt fremover. 1 steg frem og 2 tilbake er fortsatt en vei i riktig retning. Bare du vet ditt eget tempo, så stol på det og stol på deg!
3: IKKE FOKUSER PÅ TING SOM IKKE ER BRA FOR DEG
Å definere hva som betyr noe og er viktig for deg, og ikke, er en nøkkel for et mindre stresset liv og en roligere deg. Bruker vi mye energi på ikke-givende tanker og oppgaver, blir det lite energi igjen til de som gir deg noe og som lar deg vokse.
Kan oppvasken vente til i morgen? Kan vi droppe den støvsugeren ila helgen? Det går jo ingen steder, det å stresse seg opp over rot og støvkorn bringer ingen lykke. “LA SKROTET FARE” lærte vi på Lightning prosess kurs. “Skrotet” var da ikke bare det skrotet du kunne se med øyet, men også alt skrot innvendig av mørke tanker og negative følelser. Jeg minner meg selv på denne setningen ofte, og hjemme hos oss har den blitt en setning alle forstår meningen av. Er en av oss stresset, løper rundt med støvsugeren når det egentlig er unødvendig, bruker energi på negative mennesker rundt seg..LA SKROTET FARE! kan da høres høyt og tydelig i stua, og da vi vet at STOPP- SKIFT FOKUS er det eneste rette akkurat da.
La dagen bli så bra du selv kan gjøre den. Valget er ditt, veien er din! Hvilken vei velger du i dag?
Å SE hverandre og velge hverandre i hverdagen er fort noe vi kan glemme. Dagene består i uendelige må- skulle- burde oppgaver for de fleste familier. Særlig når barna var små dreide dagene seg om å komme i mål, jobb, skole, lekser, fritids aktiviteter, leggetid…sleep and repeat! Da helgene endelig kommer er drømmene om at man skal finne på noe hyggelig sammen…så vips, så er helgen der, men energien og overskuddet er fraværende. Skilsmissestatistikken er rundt 50%, og en av de hyppigste årsakene er slitne søvnløse foreldre. En annen hyppig årsak er de foreldre som har syke barn.
Da jeg var syk tenkte vi begge til tider: Skal vi bare skille oss, bo hver for oss? Da kunne vi i alle fall få noen dager helt for oss selv. Du er så uendelig sliten når du lever med sykdom i huset, enten som syk selv eller som pårørende. Hele sykdomsbildet krever alt du har, det er ingenting igjen til deg selv og i alle fall ingenting igjen til den som skal være din nærmeste støttespiller. Jeg skjøv min fra meg utallige ganger, selv om jeg egentlig bare ville holde han fast.
I dag er vi ute av sykdommen og livet burde vel være helt fantastisk da? Det er det også på mange måter, vi kan leve igjen og tar hverdagen tilbake. Det er allikevel så lett å ta hverandre for gitt! Tenke at det vi står i nå går over, snart er det ferie, eller når jeg bare er ferdig med dette…da…Men hva hvis det ikke er noe da? Hva hvis man har glemt hverandre så lenge at man ikke kjenner hverandre igjen? Vi har alle våre perioder der ting er tøffere enn andre, men det er ofte så lite som skal til for å holde fast i den man vil ha hos seg. Velg hverandre hver dag, gi litt av hjertet ditt hver dag, si høyt det du tenker på, en ekstra klem eller en oppmuntrende sms. Det koster så lite, men gevinsten tilbake kan være uendelig stor.
I morgen er det 1. mai, og mange har fri. Sett av litt ekstra tid til hverandre i morgen. En gåtur, middag, eller kanskje en ekstra lang samtale i kveld? Velg hverandre. Velg kjærligheten. Velg det livet du ønsker å leve, hver eneste dag:)
Hvor mange ganger i løpet av en dag snakker du deg selv ned? Hvordan starter du dagen når du ser deg selv i speilet?
Oppdaget en ny rynke, en dårlig hårdag, er ikke vekten der du ønsker den skal være? Hva med arbeidsdagen din. Hvor ofte snakker du deg selv ned her, eller når du kommer hjem. Alt du skulle ha gjort, alt du burde ha gjort.
Alt dette er din INDRE COACH som snakker til deg. Hvordan skal du kunne bygge deg selv opp og bli den beste utgaven av deg selv hvis din indre stemme ikke heier på deg? DEN er viktigere enn heiarop fra de rundt deg, for det er den som gir deg den selvfølelsen du trenger for og ha TRO, PÅGANGSMOT og GUTS til å klare den veien du er på for å nå målene dine.
Alle er vi på en vei mot noe i livet. Er du på en vei fra syk til frisk? Er du på en vei fra indre stress og uro til ro og overskudd? Er du på vei fra utdanning til jobb eller på vei mot nye mål i utdanningen eller jobben din?
Uansett hvilken vei du er på er din indre stemme, din indre coach mye viktigere enn du kanskje tror. Veien du går er din, hvem er da viktigere som heiagjeng enn deg selv?
Her er jeg på gåtur langs kysten mens jeg heier på meg selv, høyt og tydelig! Ja, jeg fikk mange rare blikk på veien, men også mange som smilte med meg . Dette var min første tur vekk hjemmefra alene etter at jeg startet på min vei fra syk til frisk. Før dette hadde mine dager…i 13 år (!) dreid seg om å komme seg gjennom dagen, klare noe så banalt som å kle på seg og spise. I løpet av en uke med intens heiarop i mitt indre, kun fokus på den minste lille ting jeg fikk til, så endret min situasjon seg drastisk. Jeg begynte å føle og tro at dette skulle jeg klare, jeg skulle bli frisk!
Prøv deg frem, og start hver dag denne uka med armene i været, smil og fortell deg selv at du er fantastisk, du er sterk nok, du er rå, du kan klare det! Ta på deg rollen som DIN EGEN COACH!
Frisk på 3 dager», «Man kan ikke tenke seg frisk», «Syk i 13 år-frisk på 3 dager»… Dette er gjengangere i media og ulike Facebook grupper som skrives av både syke ME pasienter og de som ble friske. Jeg tilhørte gruppen som blogget om ME hverdagen både som syk selv og som pårørende til to ME syke barn. Gjengangeren her er at man deler den syke hverdagen, setter fokus på hvor fysisk syk en ME kropp er, at man tenker positivt men ikke er frisk og vet heller ikke når eller om man kan blir det.
I dag blogger jeg om vår vei tilbake til livet, og at en «3 dagers mirakelkur» ikke nødvendigvis er så enkelt som det kan høres ut i media. Jeg blir også kaldt hjernevasket fordi jeg ble frisk av mental trening. For oss var det ikke slik at vi hadde vært syke i årevis og ble friske på 3 dager. Når en kropp har vært så syk over lag tid at den ikke har vært i bevegelse, ikke har klart å ta til seg næring, knapt har sett andre mennesker enn de aller nærmeste, da sier det seg selv at 3 dager for å bli frisk er for godt til å være sant. Disse 3 dagene ble allikevel vendepunktet, da vi fikk vårt første reelle håp om at vi kunne bli friske, forståelsen og kunnskapen om hvordan og hvorfor en kropp kunne bli så syk. Allerede de første ukene etter LP kurs kjente jeg en enorm bedring av symptomene, og skal jeg være ærlig kjentes de første 6 månedene lettere ut enn de 6 neste. Det er også her mange snakker om et såkalt «tilbakefall». Mange føler seg friske de første 6-12 månedene, før symptomene kommer tilbake. Jeg forstår at det da er lett å tro at det ikke fungerte, at man ikke ble frisk av dette heller.
For oss ble de første månedene som å gå fra helvete til himmelen. Hvert minste lille steg framover ble så stort, så tydelig. Fra å ikke orke gå ned en trapp, til å klare å stå på ski, fra å ta vekk intravenøs væske til å spise alt selv, fra å sove 16 timer i døgnet til bare 8. Når alt dette normaliserte seg i løpet av det første halve året virket alt magisk. Vi hadde vunnet i lotto, og livet kunne bare komme. Det var ingenting som kunne stoppe oss nå. Så kom virkeligheten!
Tilbake å skole på lik linje med de andre, og tilbake i jobb. Det var da de virkelige utfordringene kom, og kommer enda. Bare det å sitte i et klasserom med 25 andre elever, når du er vant med 2. At hver dag er full av «MÅ» oppgaver, og at godfølelse, lek og latter ikke lenger er det eneste du kan fokusere på. Da kom de virkelige utfordringene, da kom den største styrkeprøven av de alle. Gamle symptomer kom snikende tilbake i takt med hverdags maset, pugging til prøver, stå opp etter klokka å prestere og levere. Mange ganger de siste månedene har jeg stanget nesa langt nede i grøfta, kjent på håpløshet og frustrasjon, og ikke minst en utrolig redsel for at vi ikke skulle få dette til. For med alle «MÅ» oppgavene kom også «GI OPP» følelsen. Å ta livet tilbake etter år med sykdom er ingen lek. Den krever en enorm styrke og ståpåvilje, og ikke minst ALDRI miste troen på at dette skal vi klare.
Vi måtte starte litt på nytt. Normalisere alle følelsene som kom, ikke være redd for de og ALDRI tenke at vi noen gang skulle bli syke igjen. Tilbake til heiarop for alle små ting vi fikk til, og små mål for hver dag. Det å stå i det valget vi tok angående skole og jobb er viktig. Å endre litt på planene slik at de blir oppnåelige, å ha små «gulrøtter» der fremme å se frem til, og ikke minst heie på hverandre og dra hverandre opp og frem.
For min del har jeg en ekstra motivasjon i det å holde meg frisk. En frisk mamma må til for å holde barna friske, jeg kan ikke falle og ta de med meg ned. Dette er en kollektiv jobb, hele familien må bidra. Jeg tror fallhøyden for de som jobber seg gjennom dette alene er større enn for de som har et støtteapparat rundt seg. Selv om vi innimellom kjenner på gammel «skit», betyr ikke det at vi tenker at ME sykdommen er der enda. Det vanskelige blir å skille vanlig slitenhet fra den gamle.
Mange som er friske fra ME får ofte hørte at hvis du ikke er 100% tilbake i jobb og skole er du ikke frisk. Men hva er frisk? Jeg lever ikke det livet jeg gjorde før jeg ble syk, det var ikke bra for meg. Det måtte endringer til, slik at jeg kan leve det BEDRE enn før. Selv om vi innimellom stanger hodet i veggen betyr ikke det at vi ikke kan leve livet igjen. Det betyr heller at det å leve fremdeles byr på utfordringer, og at vi kanskje er mer sårbare enda.
Livet tar og livet gir, noen ganger tar det mer enn det smaker. Alternativet er dog så mye verre, og gi opp, legge seg ned å kjenne på alt det kjipe. Da er veien tilbake veldig kort. Fokus på alt det som er bra, fokus på å se fremover, fokus på at dette klarer vi: Da er vi der vi skal være, leve, glede oss over hvert eneste snøfnugg og solstråle, regndrypp og skyer.
