Å ta tilbake livet,innebærer også ta tilbake alle høytider som har vært vanskelig de siste årene
De siste årene har jeg rømt fra alt som har med 17.mai og gjøre og oppholdt meg i Spania isteden. Da ungene var små var det bunad, pølsekiosk og leker med reklamepremier som stod på agendaen. Etter at sistemann var ferdig på barneskolen for 4 år siden har ikke dagen fristet, jeg var litt ferdig med den på en måte. I årene som har vært har det rett og slett blitt for sårt å se alle friske unger i bunad, og jenter som skal på sin første natt til 17. fest.
Nå tar vi 17.mai tilbake, og dagen har vært magisk. To smilende glade tantebarn med is i fjeset, jeg og min datter varme i hver vår bunad. Familiekos, nydelig vær og følelsen av hvor viktig tid med familien er igjen.
Mai er ofte hektisk med avslutninger og 17. mai rett rundt hjørnet.
Jeg sverger til rask sunn hverdagsmat, og har lagt min elsk på denne!
Halloumi ost er helt nydelig på grillen! Den blir sprø og litt karamellisert på utsiden og har en nydelig smak. I butikken finnes den som Classic og en med chilli
Bland noen gode grønne salatblader på en tallerken, spinat, ruccola og middelhavsblanding er nydelig
Jeg deler hele ostebiten i 3 skiver og griller de hele.
Sukkererter, eplebiter, karamelliserte nøtter og granateplekjerner sammen med osten er min favoritt.
Ønsker du å tilsette noe kjøtt er en god spekeskinke godt til
Prøv den også som grillspyd i terninger sammen med cherrytomater..Nam!!!
Nå skal jeg lete frem bunadskjorter og sølv, mulig de trenger en vask eller en runde med strykejernet;-)
SMOOTHIE BOWL har allerede blitt en hit! Ikke så rart da du kan toppe den med hva du liker og vips så har du et næringstett måltid som holder deg mett
Jeg bruker:
2 dl kremet kokosmelk (eller den tykke delen i en boks kokosmelk)
1 dl havremelk
1 banan
1/2 avocado
1 rå eggeplomme
1 måleskje kollagenpulver
1 ss MCT olje (kan sløyfes)
Miks alt i blender
Legg på den toppingen du liker : Chiafrø – solsikkekjerner – gresskarkjerner- kokos-litt bær
TIPS: Lag en stor porsjon og oppbevar i et tett glass i kjøleskapet. Ta fremgår du trenger det.
Jeg tar med en porsjon av denne i et norgesglass på jobb og toppingen i en pose ved siden av:)
SALAT PÅ GLASS. Fungerer like bra som matpakke til ungene som til deg på jobben. Denne lager du også kvelden før hvis du vil.
Fyll den med gode grønne salatblader, spinat og grønnkål har masse næring
Kylling, reker, fetaost, mais, avocado, bønner og linser.
Jeg unngår pasta som er raske karbohydrater, og fyller heller på med proteiner fra ost, kylling og tunfisk sammen med gode fettkilder som avokado og litt olivenolje til dressing
Dette skaper et stabilt blodsukker som ikke vil gjøre deg like slapp etter lunchen som hvis du spiser de raske karbohydratene fra brød og pasta.
Lag store porsjoner til alle i familien, eller sett av 15 minutter på kvelden så alle lager sin egen “pakke” til morgendagens lunch:-))
De siste dagene har på nytt ført meg tilbake dit jeg stod for 1 år siden…skal jeg orke å fortelle min frisk historie? Jeg vet jo at tilbakemeldingene kommer til å gå begge veier. Var jeg klar for all negativiteten? Jeg ventet litt, men i helgen kom min historie på trykk i Romerikes blad.
Jeg oppleves av noen som en som “sprer galle”, ødelegger for andre syke, ikke har respekt for andre syke og at jeg som “kommende LP coach” rakker ned på alle ME pasienter. For det første skal jeg ikke bli LP coach! Jeg tar NLP utdanning for å bygge på min egen kompetanse som sykepleier for barn og unge, da det er forebygging og stressmestring blant dem jeg skal jobbe videre med. Det er alltid fascinerende å se hvordan noen kan lese en artikkel og tolke den på en helt annen måte enn den var ment som. Andre tolker den som meg, takker for at jeg sprer håp og at de igjen har fått tent en livsgnist i seg. Det er derfor jeg orket å dele, ikke for å få frem meg som et “offer” som noen påpeker. At all negativ hets ble tatt frem er det også gode grunner til. For det var dette som hold meg igjen, og holder mange andre igjen for å stå frem som friske. Man orker ikke gå inn i evige diskusjoner med andre ME syke eller pårørende, den diskusjonen er ofte håpløs fordi man står på hver sin side av hva man tenker kan hjelpe. Jeg har ALDRI sagt at vår måte å bli friske på passer for alle, jeg gjentar igjen og igjen at alle må finne sin vei. Allikevel får jeg til stadig anonyme meldinger om at jeg ikke respekterer de som er syke. Det er uendelig trist at det er slik dere ser meg! Jeg har vært akkurat der dere er! Jeg har levd i den krisen dere står i, jeg har kjent på den grusomme smerten det er å se sitt barn så sykt! Tro ikke for et sekund at jeg ikke respekterer dere, eller ønsker dere friske!
Fordi jeg ble frisk skal det til stadig kommenteres at jeg må legge frem “bevis” som sier at det vi gjorde funker. LP er et lavterskel tilbud, en mental trening, ingen behandling. Men jeg ser jo og opplever alle som ble friske av det samme som oss, vi er en stor gjeng som stadig vokser. At vi ikke er forsket på betyr ikke at det ikke stemmer, at vi hadde noe annet enn de det ikke fungerte for. Jeg forteller bare min historie, dere kan faktisk ikke forlange at jeg skal legge frem bevis og forskning på det, der er jo ikke min jobb! Jeg er et vanlig menneske på lik linje med så mange andre, som ble syk og så ble jeg frisk.
Jeg kan forstå at min fremtoning kan trigge mange, og at jeg kanskje rører ved en nerve. Det å stå i sykdom er ekstremt slitsomt når man føler man har gjort alt man kan for å bli frisk. Poenget med å ta frem all kritikken er at det er dette som er årsaken til at jeg og mange andre vegrer seg for å fortelle. Dette var årsaken til at vi i tillegg til alt annet hadde barnevernet på nakken i 6 mnd! Det betyr ikke at jeg tar alle under en kam, for det er så mange ME syke der ute som er støttende uansett hva man blir frisk av.
Tro ikke at alt dere leser, og overskrifter som er skrevet for å trigger, er sannheten til den som står frem. Tro ikke at en avisartikkel forteller deg hvem jeg er, hva jeg står for og hvorfor jeg velger å snakke høyt. Jeg velger det fordi jeg daglig får telefoner av de som ble friske igjen, etter å ha lest om oss og forsøkt sin vei ut. Vi er alle forskjellig, og tro meg når jeg sier jeg ikke unner min verste fiende denne sykdommen.
La oss alle fortsette å respektere hverandre for den vi er, og hva vi står for. Det mennesket du ser foran deg kan være en helt annen enn du tror.
Denne dagen har bydd på alle følelsesregistrene mine, og igjen får jeg svar på hvorfor jeg har begitt meg ut på denne reisen. Dagen startet hjemme hos Anne Brith Davidsen, som jeg er så heldig å ha som coach i hennes Influencer program. Det har blitt litt pepp talk, deling av inspirasjon og en påminnelse av hvor hardt man må jobbe for å nå de målene du setter deg. En fantastisk inspirerende dag med en helt amazing gjeng:)
Mobilen har glødet i hele dag, men både hyggelig og ganske så lite hyggelige tilbakemeldinger på gårdsdagens avis reportasje. “Du sprer eder og galle” er en av favorittene ila dagen;-) Galgenhumor har jeg lært meg opp gjennom årene, den måtte jeg bruke på de styggeste kommentarene i dag. Det som har vært fantastisk er alle tilbakemeldingene jeg har fått av syke som sier de takker for håpet, de takker for at noen igjen tente gnisten som hadde sloknet hos dem. Dette gir meg ny motivasjon til å fortsette.
Takk for inspirasjon og støtte fra hele Influencer teamet i dag, dere er enestående!
Bare se på dette flotte 17.mai bordet arrangert av en helt aldeles nydelig dame som eier og driver Bordglede. Besøk henne på: https://bordglede.no/om-oss/
Takk til alle dere som føler håpet igjen! Veien til målet ditt er ikke lett uansett hvor du vil. Det er hard jobbing, dedikasjon og pågangsmot som gjelder. Det har jeg lært av den tøffeste dama jeg har møtt i dag:-)
God natt fine lesere.
Avslutt dagen med dette: Hvilke 3 ting er du takknemlig for i dag?
Hva ser du frem til i morgen?
Hvordan skal du nå målene dine for morgendagen?
Små skritt frem er fremdeles fremover, husk det:-)
For 1,5 år siden stod jeg frem i samme avis. Da syk, fortvilet og uten lys i tunellen. Jeg fikk hundrevis av tilbakemeldinger, fulle av sympati og forståelse for hvordan vi hadde det. INGEN negative kommentarer på at vi fremdeles var syke, og burde komme oss opp og ut.
I går stod jeg på nytt frem i Romerikes Blad, da med helt motsatt historie. Vi er friske igjen, og jeg ønsker å spre håp til andre om at det er mulig! De negative kommentarene lot ikke vente på seg! Noen så ille at avisen selv måtte moderere vekk flere av dem. De hagler inn på min Facebook, messenger, snap og Instagram. Heldigvis får jeg også “stå på” meldinger av andre som både er syke, og friske igjen. Det er jammen ikke rart at friske mennesker ikke orker å dele sine historier, for det koster virkelig å gjøre dette. Når jeg var syk og snakket om det, fikk jeg bare positive tilbakemeldinger. Når jeg ble frisk og snakker om det kommer alle de negative tilbakemeldingene strømmende. Hvorfor er det sånn?
I går kveld kjente jeg på kloa i magerota, den som sier at nå må du bare slutte å dele. Nå må du bare leve som før uten å forsøke å hjelpe noen andre.
Heldigvis våkner jeg igjen, og børster av meg dritten. Så igjen bretter jeg opp ermene, og tar imot det som kommer. Kan jeg gi håp til en er det bedre enn ingen.
Jeg holdt den opp mot speilet, opp mot ansiktet mitt. En av over 50 hvite piller som nå lå i en haug ved siden av meg. Jeg kikket på speilbildet mitt igjen. Øynene var hovne og røde, tårer rant i strie strømmer nedover kinnet mitt. Jeg så på pillehaugen igjen, og viste at de kun hjelpe meg med å få slutt på alt sammen. Få slutt på den smerten jeg ikke lenge orket å bære. Jeg var 16 år og klar til å avslutte livet.
Det er helt sykt å tenke på i dag at jeg nesten klarte det. Jeg tok alle de pillene, og jeg var klar…trodde jeg. Idet virkningen slo inn, kroppen ble sløvere og sløvere mens jeg lå der på badegulvet kom også panikken. Jeg ville jo ikke dø! Jeg ville ha hjelp til å slippe den jævla kloa som satt fast i brystet mitt. Jeg klarte å ake meg inn på soverommet, rive ned telefonen fra nattbordet å ringe etter hjelp. Jeg klarte ikke lenger snakke, jeg fikk hvisket frem noen ord slik at de i andre enden forsto alvoret. Sykebilen kom og fraktet meg til akutten hvor jeg ble pumpet. Jeg døde ikke den dagen, og for meg ble det en vekker.
Helt siden slutten av barneskolen var det noen jenter som hang seg på meg, hadde gjort det til sitt kall og trykke meg ned hver eneste dag! De kunne rope ut kommentarer på klærne mine, på hvor lang og stygg jeg var, og at aldri en gutt på denne jord kom til å ville bli sammen med meg. Ungdomsskoletiden ble like ille, de startet allerede på bussen til skolen.
Er dere klar over hvor mye dere ødela et liv med å holde på sånn? Skjønte dere konsekvensene av hva dere drev med?
På videregående tok en ny gjeng over, og bare det å passere de i kantina ble et mareritt. Blikking, tisking og hvisking, sette ut et ben så jeg falt…triksene deres var mange og de virket. På innsiden ble jeg mindre og mindre for hver eneste dag som gikk. Jeg trodde på dere! Jeg viste dere hadde rett! Jeg var ikke verdig noen gutt, jeg var stygg og ubrukelig akkurat slik dere sa.
I dag er mobbing kanskje mer “usynlig” enn før. “Likes” på sosiale medier, anonyme grupper som rangerer deg ut fra utseende. Russebusser som har krav på hvordan du skal se ut for i det hele tatt få lov til å være med. Hva pokker er det dere driver med? Hva er det som gir deg retten til å trykke andre ned?
Ja, jeg spør deg der ute som nå føler deg truffet! Hvorfor er du villig til å ødelegge, eller i værste fall ta et annet liv? Hvorfor er det sånn at vi hele tiden higer etter likes og kommentarer på bilder vi legger ut av oss selv? Hva om du får få likes? Er du da ikke bra nok, må du endre deg for å flere likes? Drit i det! Du trenger ikke at andre skal forteller deg hvor fantastisk akkurat DU er!
DU må stole på at du er amazing akkurat fordi du er du!
Jeg er lei av å høre lærere og rektor på skoler si at “her har vi ikke mobbing”. For hva vet dere egentlig om det? Det foregår BAK ryggen deres, det foregår 24 timer i døgnet på sosiale media. De som blir berørt tier ofte, fordi de føler seg så små som de blir fortalt de er. Dere hører ikke om de, ikke før det er for sent.
Akkurat derfor tar jeg i disse dager min utdannelse i NLP. For å få mer lærdom i å coache og bygge opp de der ute som trenger det. Jeg vil ut å snakke til dere, dere unge vakre mennesker som har livet foran dere. IKKE gå i samme fella som meg! DU er for god for det! Søk hjelp, snakk om det HØYT! Husk at de som mobber ofte har det like vondt som deg, de vet bare ikke hvordan de skal få ut sin indre smerte.
JEG SER DERE, JEG HAR VÆRT DER. SNAKK OM DET, IKKE VÆR REDD FOR Å SI I FRA.
Jeg hører ofte om de som sier “jeg må finne meg selv”. Noen reiser bort alene, noen tar mindfullness, yoga eller oppsøker en psykolog eller coach. Det kan godt være at du da finner hva som er DIN PASSION, eller hva du føler er det DU må gjøre i livet for deg selv. Men er det virkelig sånn?
Jeg tror at essensen ligger i denne uttalelsen fra George Bernard Shaw, at du aldri kan finne deg selv med mental jobb alene. Den beste måten er å gå ut i verden og utforsk den, utforsk dine drømmer og verdier. Ved å følge din drøm og din passion over tid vil du vokse som menneske. Alle kan vi finne en drøm vi har, men skal du virkelig finne deg selv må du skape deg selv.
Å skape seg selv er et resultat av hard jobbing over tid. Ikke bry deg om å snuble på veien eller gjøre det riktig, ved å stole på din passion å jobbe målrettet mot det, vil veien dit lede deg i riktig retning. Ta ansvar for hvem du er og hvor du er akkurat nå! Er du på den veien du vil være?
Noe av det som gjør meg trist er de menneskene som bare innfinner seg med at livet er sånn, uten å være lykkelige der de er. “Jeg er for gammel tid å endre noe nå”. “jobb, barn og hus tar all tiden min”. HVOR ER DU I ALT DETTE? Vil du sitte på enden av livet å angre på alt du ikke gjorde mens du enda hadde det?
Små endringer i livet ditt kan fører deg fremover. Tør å bryte ut av ditt kjedelige mønster og ikke tro at de rundt deg eller systemet vi lever i skal gjøre noe for deg. Ikke tro at ved å gå til psykolog eller ta mindfullness, så er det DE som skal føre deg til å finne deg selv! DU MÅ SKAPE DEG SELV PÅ VEIEN!
Start allerede nå. Hva skjer i helgen? Hvilke planer har du? Kan du legge inn noe som er DIN passion, noe som vil gjøre at DU føler deg bedre og mer trygg i deg selv?
Gjør det, go for it! The sky is your limit!
La meg få høre om DIN passion! Fortell meg hvilken vei du drømmer om å gå på!
3: Legg igjen en kommentar og TAG noen du også synes fortjener og vinne
TREKNING: 17 MAI
Jeg bruker Søgne koppene til min egen liten mindfull stund hver morgen. Nyter en kopp kaffe og lytter til alt rundt meg, åpner sansene og finner RO. Prøv selv, lukk øynene og ta inn alle sanseinntrykkene rundt deg, hva oppdager du?
Happines figuren fra Willow Tree er ikke bare en nydelig figur, hver enkelt har en egen betydning og en liten quote.
Denne heter Happiness. “Free to sing, laugh, dance….Create!
Det er akkurat det jeg ønsker for alle mine lesere. Vær tilstede i nuet, vær mer oppmerksom på alle de små ting som gjør LIVET.
Ikke tenk at du skal finne deg selv, men SKAP DEG SELV! Vær fri, syng, le, dans og lev det livet du har til det fulle.
Jeg gleder meg til å se hvem av dere som stikker av med denne flotte premien:-)
I prosessen fra syk til frisk har jeg svelget en hel haug med kameler, kjørt timesvis alene i bil og skreket ut min frustrasjon!
Det å leve med sykdom selv er noe helt annet enn å være pårørende til syke barn. Man går inn i en egen boble og alt du tenker på døgnet rundt er hva du kan gjøre for å hjelpe barnet ditt til å bli friskt. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har lest medisinsk forskning, snakket meg leger i inn og utland, bestilt naturpreparater for tusenvis av kroner. Målet var en ting: Min datter skulle bli frisk! Om det så skulle koste meg alt jeg hadde! Jeg var besatt av tanken, alt dreide seg om det.
Fra en av sykehusdagene…
Da jeg innså at veien jeg var på ikke fungerte følte jeg meg som verdens dårligste mor, jeg hadde feilet! Jeg klarte ikke hjelpe henne! Jeg var knust, og klarte ikke å se en ende på noe.
Da jeg omsider turte å vende blikket mot en annen væremåte, en annen tankemåte å stole på at det kunne hjelpe henne, fy flate det var tøft! Det føltes som et nederlag og det føltes som at jeg hadde opprettholdt hennes sykdom i nesten 2 år med den behandlingen jeg stolte på.
Det sitter langt inne å innrømme at du har tatt feil, at kanskje ikke det var dette som skulle gjøre henne frisk. For så snart jeg snudde fokus, så kom tilfriskningen sakte men sikkert. Jeg snakker med mange andre foreldre til syke barn, både på jobb og privat. Alle er de i sin egen boble, for ingenting er mer hjerteskjærende enn å se barnet ditt sykt, alvorlig sykt!
Jeg vet at verken jeg eller min datter hadde vært friske i dag hvis jeg ikke hadde senket veggen min, ikke hadde svelget alle de kamelene jeg måtte. Ikke hadde turt å si høyt at det vi gjorde det funket ikke.
Men min åpenhet rundt dette håper jeg flere kan ta noen ekstra runder i speilet. Funker det du holder på med? Dette gjelder ikke bare for foreldre til syke barn. Barneoppdragelse generelt er verdens tøffeste jobb, men også den beste.
Funker ikke det du gjør i dag, så prøv noe annet! Våg deg utenfor din trygge komfortsone, ta lærdom av andre og la aldri noen fortelle deg at det var din skyld at noe ikke fungerte. Du gjorde det du mente var best, det betyr ikke at du allikevel kan prøve noe annet!
Husk dette, tilbakemelding er ikke kritikk, det er feedback! Lær av dine prøvelser, prøv igjen og igjen til du når målet ditt.
